Husflua må dø!

Jeg er en mann for mine ord folkens, så her følger andre del av spalten "Ting jeg hater... HATER!" eller hva det nå var den het. Før jeg lar raseriet flyte vil jeg bare komme med en advarsel til sarte sjeler som uheldigvis skulle tumle over dette innlegget uforberedt. Hvis dere fram til dette øyeblikk ikke har hatt noe i mot ei husflue eller to imellom legghåra, slutt å les! Jeg ønsker på ingen måte å bryte ned det tynne, tynne, tynne psykiske skjoldet som skiller ethvert menneske fra totalt hysteri.

Mange mener at ordet "hat" sitter alt for løst på tunga nå til dags, og jeg må forsåvidt si meg enig. Vi er vitner til det jeg velger å kalle en uttrykksinflasjon. Ved å bruke ordet alt for ofte og uten å virkelig mene det har vi forårsaket at "hatet" har mistet sin opprinnelige kraft. Jeg forteller dere dette fordi jeg vil at dere skal forstå, at når jeg i følgende innlegg benytter meg av ordet "hat" så er det fordi jeg virkelig mener det.

Jeg hater husflua. Jeg har ofret temaet en god del tanker, men jeg er ute av stand til å komme på noe som kan skape så sinnsvak irritasjon som husflua. Lemusa jeg pratet om sist gang er framdeles til stede, men husflua som lister seg mellom legghåra mine i skrivende øyeblikk (det er faktisk ikke tull) fjerner alle tanker om lemusprovokasjon med den største enkelhet. Nok en gang kan jeg ikke noe for å bli mektig imponert. Det er jo forundelig at en så liten skapning kan forårsake så store raserianfall. Bare for en liten time siden ble jeg så forbanna på ei at jeg løp febrilsk etter den gjennom hele huset kun for å få gleden av å drepe den med mine egne hender. Raseriet nådde en all time top når flua snek seg elegant ut gjennom et åpent vindu.

Til tross for mine 22 leveår i equilibrium med faenskapen er det framdeles noen egenskaper ved husflua jeg har store vanskeligheter med å forstå. En kan for eksempel undre seg over hvordan flua etter å ha blitt jaget bort klarer å manuvrere seg tilbake til nøyaktig samme plass før du i det hele tatt har rukket å trekke til deg slaghada. En annen pussighet er hvordan det i samme øyeblikk som du endelig klarer å drepe en av dem plutselig dukker opp et nytt rasshøl ut fra ingensteds. Så har du det fenomenet at uansett hvor mange mennesker som befinner seg i samme rom så kan du banne på at flua setter seg på akkurat deg... igjen, igjen og igjen. Men det er likevel ett punkt som forundrer meg mer enn alt annet, og det er hvordan husflua faktisk risikerer livet sitt gang på gang, tilsynelatende kun for å skape mektig irritasjon. Og det fantastiske er jo at den faktisk klarer det. Jeg klarer ikke å bestemme meg om jeg synes de er legendarisk dumme eller rett og slett hyperintelligente.

Fluehater eller ei, en ting kan vi i hvertfall gi jævelen: Den er et fabelaktig middel for å gi slipp på et realt raserianfall. Jeg personlig kan ikke komme på noe mer tilfredsstillende på en feilslått dag enn å løpe i komplett raseri etter ei husflue for deretter å knuse den mellom dine bare fingre. Jeg vil påstå at det måler seg med kauking ned i en pute, som faktisk hjelper overaskende godt mot sinne. Men ikke misforstå meg, jeg hater husflua av hele mitt hjerte og ønsker ingentig annet enn å se den dø ut.

The Steve Experience

Norgaskvartetten har etter hvert gjort det til en tradisjon å delta i quiz hver tirsdags kveld på den respektable uteplassen Outback her i Hamilton. Tradisjonen er ennå ung, nærmere bestemt to uker, men vi har allerede dratt inn to tredjeplasser og 70 dollar verdt i ølbonger. Det jeg egentlig prøver å komme fram til her er en vits som ble presentert under gårsdagens fortell-en-vittig-vits-og-få-masse-bonuspoeng runde. Vitsen som vant var så skammelig enkel og morsom at jeg gjerne vil åpne dette innlegget med en gjenfortelling. Okey.

Hva er værre enn å finne en mark i et eple? Syfilis.

Vittig eller hva? Jeg drepte sikkert vitsen ved å bygge opp skyhøye forventninger hos dere lesere, men det tar jeg på min kappe og vil bringe opp i neste redaksjonsmøte her i Paper Garden AS. Forresten, hvis noen av dere sitter på ei hydrogenbombe av en vits som kan sikre oss neste ukes seier er det bare å slenge den inn i kommentarboksen. Gode bidrag blir verdsatt, dårlige latterliggjort.

Alle som i sin barndom brukte noen timer på å studere den selvlysende globusen hjemme til bestemor og bestefar vil ha et forsprang under dette innlegget. I helgen dro vi nemlig på campingtur til Cormandel halvøya og jeg husker en haug med stedsnavn, men har ingen anelse hvor de ligger, så lykke til med å pønske ut geografien.

Noe som stadig forundrer meg med New Zealand er hvordan landskapet totaltskifter karakter fra ett sted til et annet. Kjøreturen fra Hamilton til Cormandel varte kun i drøye to timer, men jeg kan sverge på at vi svippet innom både Sveits, Nederland og Guatemala på veien. I det ene øyeblikket kjører du langs et loddrett stup på en fjellvei så smal at to mopeder ville hatt problemer med å passere hverandre, og i det neste hviner du i 130 km/t gjennom et milelangt sumplandskap i en herpa Toyota Hiace som aldri burde forlatt Japan. Jeg mente egentlig ikke det siste med at bilen er herpa. Hiacen tilhører familien Kane og har vært ei trofast kjærre på våre mange reiser. Når sant skal sies så er den egentlig et realt sjarmtroll av ei skranglekasse. Den begynner å lage høye pipelyder når du passerer 100 km/t, det er praktisk talt umulig å få den i tredjegir og foret i både vegger og tak er fullt av hull etter utagerende taktslag til høy musikk. Det tragikomiske er at bilen faktisk skal selges i løpet av denne uken, akkurat nå som vi begynner å bli gla i jæveln. Jaja, vi får vel bare sette vårt personlige preg på vår egen japaner og overta stafettpinnen.

Den egentlige grunnen til denne helgas utflukt var at Steve skulle delta i et 72 kilometer langt sykkelløp rundt Cormandel-halvøya. You heard me, 72 kilometer! Og her skal det sykles på gjengrodde grusveier over fjell som får Tour De France til å virke som en dansk sykkelferie for hele familen. Toppen av kransekaka var likevel at det pissregnet gjennom hele forbanna løpet. Vi sto ved målstreken og trodde ikke det vi så når folk begynte å ramle inn etter drøye tre timer. Det som en gang var grus på bakken var nå gjørme på sykler og utmattede kropper. En utøver jeg tror var av indisk opprinnelse (det var vanskelig å se gjennom det all gjørmen) hadde så mye gjørme festet til sykkelen sin at den må ha veid det trippelte av sin orginale vekt. Steve kom inn relativt gjørmefri etter 3 timer 59 minutter og 54 sekunder. Han hadde stoppet i et par bekker på veien for å vaske vekk noen kilo dødvekt. Lurifaks. Vi var henrykte over å se ham i live og fordi vi nå kunne krype inn i tørre soveposer med en kald øl og korre oss uhemmet resten av turen.

Campingplassen vi overnattet på het Papa Aroha, et pussig navn som er verd å merke seg. Den lå like ved havet og hadde en upåklagelig utsikt over både vann og land, samt et heftig slengtaug du kunne bruke til å kaste deg ut i elva. Plassen er vistnok også kjent for utmerkede snorklingsmuligheter, men både jeg og Hansi ble enig om at tang mister noe av underholdningsverdien etter en halvtime snorkelpusting. Tross soveposens mange fristelser ble det også en hel del opplevelser utenfor kampingplassen. Bildene nedenfor er fra Colvill, et tettsted på størrelse med Børsa for den som er kjent med trøndersk geografi.

De heftigste opplevelsene var likevel under hjemturen på søndag, hvor vi tok turen innom en avsidesliggende vei med flust av bortgjemte naturperler. Denne omveien var egentlig en hemmelighet fra Steve sin side, men Lonely Planet sladret. Først ute var Castle Rock, en uvisst antall meter høy vulkan som forhåpentligvis ikke lager lava lenger. Turen opp er nermest vertikal og ble ikke gjort lettere av regnet som hadde falt dagen før. Jeg valgte å bruke Vans som klatresko og fikk svi for det. Men utsikten fra toppen var verd hver en svetteperle som fant veien inn i øynene mine og fikk det til å svi. Jeg vet ikke hvor godt det kommer fram i bildene, men det var faktisk ganske høyt og stupet på den ene siden gikk innover slik at vi stod over ingenting hvis dere forstår. Heftig klatretur.

Turens siste søte oppstøt var en bortgjemt lagune inne i skævven en plass. Som en perfekt avslutning på nok en fabelaktig helg hoppet hele gjengen uti det friske fjellvannet for å riste av seg whiskyflaska fra kvelden før. Steve og Hansi dristet seg til og med inn i fossen, kanskje hang whiskyeimen tyngre over de to. Når jeg sier at hele gjengen hoppet uti mener jeg forrsten ekskludert meg selv. Vannet var jævlig kaldt og noen måtte jo forevige øyeblikket. Dessuten var alle de andre klærne mine pisse blaute etter en lite planlagt (og muligens litt alkoholpåvirket) dukkert kvelden før, og en tre timers kjøretur i blanke messingen fristet lite.

Konklusjonen blir vel at vi har hatt nok en heidundrenes vellykka ekskusjon, mye takket være The Steve Experience med vår man-with-the-van i spissen. Jeg kan ikke annet enn å uttrykke min bunnløse takknemlighet ovenfor Steve og det at han i det hele tatt vil henge med oss utrivelige nordmenn så mye som han faktisk gjør. En skulle nesten tro at han likte oss...

Nok et innlegg er over og nok et rundbord med heftig kommentering kan begynne. Jeg vil bare få sagt at skolen nå er i full sving og at jeg allerede ligger på etterskudd. Innleggende vil derfor bli pitte-litt kortere og komme pitte-pitte-litt mindre hyppig i tiden framover, men jeg lover minimum ett til to i uka. Da erklærer jeg det sjette ol i kommentering for åpnet.

Krøller med briller

Bendik Stubstad Henriksen er et navn som har dukket opp både i tide og utide under min relativt korte karriere som skribent for Paper Garden. Mange har allerede hatt den glede av å bli kjent med krapylet, andre har kanskje hørt navnet nevnt et par ganger i godt lag, mens en liten prosentandel har overhode ingen snøring i hvem jeg prater om. Jeg personlig er et stolt medlem i den første av de tre kategoriene, men kan med enkelhet forestille meg den tredje kategoriens forvirring grunnet i ren uvitenhet. Av den grunn vil jeg benytte min possisjon til å publisere et korthetsbasert, konsishetsorientert og illustrasjonsriktforankret innlegg hvis formål er å løse opp i tåkefulle utsagn samt forebygge framtidig forvirring runt Lillehammers store sønn.

En ting kan i alle fall sies om Bendik Stubstad Henriksen, han er dævvenmeg ikke mye til stubbe! Gutten er et overgjødsla poppeltre på 193 med gyllen krone, en høyde som ville fått Michael Jordan til å skvette litt i mannetrusa. Men la deg ikke skremme av den grunn. Våg deg noen skritt nermere og du vil observere en smidig og veltrent mannekropp som nærmest strutter av testosteron. List deg fram til samtaleavstand og du vil føle varmen av en personlighet som smelter de kaldeste jomfruhjerter. Ta de siste skrittene opp til hans flotte vesen og se opp på et manneansikt som... ja, du kan se for deg selv.

Det var da altså en liten introduksjon til Bendik Stubstad Henriksen som menneskebasert individ. Jeg håper da at både dere som ikke visste, dere som kunne ha visst og dere som allerede vet fant lærdom og glede i min framstilling av en høyt verdsatt østlending. Og hvis du selv sitter et sted der ute i verden og leser dette Bendik så håper jeg du tilgir min fjåsete framtoning. Du vet at om jeg noen gang kom til å vinne i lotto ville du vært den første til å få sin helt egen rettetang.

Sånn på tampen vil jeg bare informere om at også Bendik har sin egen respektive blogg som dere kan finne en link til i høyre kolonne på denne siden. Jeg anbefaler en snarvisitt innom dersom mine ord ikke skulle slukke leselysten helt. Og så vil jeg til slutt minne om ukas kjerneverdi som er krøllebasertorientert. På snarlig gjensyn.

Fantastiske Skype

Jeg har nylig installert et program på datamaskinen min som heter Skype. Det er et fantastisk stykke software som gjør at jeg kan prate gratis med hvem jeg vil over hele verden så lenge de har det samme programmet på sin data. Det eneste Skype krever for å fungere riktig er et webkamera, en mikrofon og minimalt med teknisk innsikt. Noen webkamera har faktisk også innebygd mikrofon så du slipper det upraktiske snakke-headsettet. Og som en ekstra bonus fungerer Skype like utmerket på Mac som på Pc. Jeg vil høyst anbefale alle mine venner og familiemedlemmer å gå til anskaffelse av denne geniale kommunikasjonsmåten og slå av en prat med gode gamle Jespersen down under. Her er en link til hvor dere kan laste det ned:

http://www.skype.com/intl/en/

Når dere har installert programmet er det bare å søke opp hvem dere vil i den innebygde telefonkatalogen. Mitt brukernavn er mitt fulle og hele navn, Jesper Kirkeby Brevik, så logg på, søk opp og ring ned.

Stemningen før kampen

Som en smakfull forrett til dagens bloggeri vil jeg sende ut en aldri så liten gratulasjon og danke schøn til de som etter forrige innleggs retningslinjer endelig har prestert å legge inn en kommentar på bloggen. Hele dette kommentar-styret som har vært kan på en måte sammenlignes med paralympiks i rullestolbasket. Veien dit er lang, krunglete og full av kjedelig rullestoltrening, men når du først når målet er det gudforfjamsemeg verdt det! Til tross for den fornøyelige veksten i kommentarstatistikken har mitt skarpe øye ledet meg til en urovekkende oppdagelse. Vist i prosent er hele 57% av all tilbakemelding på bloggen utført av det svakere kjønn. Som et svar på denne kvinnedomineringen har jeg den glede av å kunngjøre temaet for dagens innlegg: Grilling, rugby og fine damer! Et skikkelig mannebidrag til bloggen min der altså.

Denne helga har vært ei real slaraffenhelg. Vi var på nippet til å dra på surfetur, men feiget ut da vi møtte motgang i form av litt forsiktig yr. Isteden tilbrakte vi helga i selskap med vår kamerat Steven Kane og storkoste oss med digg mat og sjitprat. Steve har tidligere skrytt av å være en kokkekunstner av dimensjoner, så vi bestemte oss på fredag for å la han bevise sine ferdigheter over en sagnomsust grillaften. Det viste seg at hvert et selvpåskrytte ord var sant, maten var episk! Kylling på spyd, biff, pølser, mikset salat, stekte poteter, kiwidip, carlsberg øl og rødvin. Jeg spiste meg så forbanna mett at store deler av den påfølgende kvelden framdeles framstår som sorte hull. Det var også morro å få møte Steves mor og far, som var like trivelige som Steve er høy. Med andre ord var det stormende suksess over hele fjøla. Som en liten fotnote må jeg bare si at grillen til familien Kane var så massiv at den ville fungert som penisforlenger for ei lesbe.

Etter de største magesmertene etter måltide hadde gitt seg dro vi på vår første rugbykamp i New Zealand. Kampen stod mellom Chiefs (Hamiltons egne gromgutter) og et annet lag... Man får virkelig følelsen av sportens storhet når en mottar drapstrusler fra fans i forbipasserende bilder bare for å holde i en ball med feil logo. Bendik og jeg fikk faktisk frysninger når vi gikk utenfor stadion og hørte stemningen fra innsiden. Det var en mild utgave av den type frysninger man får på vei til en Champions League kamp en sen oktoberdag hjemme i vinternorge. Vi hadde biletter på en gressplen som kunne minne litt om klokkesivngen på gamle Lerkendal, der hvor Putte tasset rundt og skrev under skoledagbøker. Å Rosenborg, å Rosenborg e Tronhjæms fotballag... Nostalgia overload! En stor unnskyldning for tilbakefallet til deg Rudi Jakobsen, en bergenser uten sidemann. Jeg vil også minne om at jeg som forfatter av denne bloggen har som priviligium å kunne sensurere enhver kommentar som måtte inneholde noen av de fryktinngytende skrålene dere kaller supportersanger mellom de syv fjell.

Yess, endelig til toppen av kransekaka for alle testosteronklattene dette inlegget hyller. Så dere bildet av cheerleaderne? De har ekte cheerleadere her nede! Jeg trodde de bare fantes på film, men så plutselig dukker det opp en hel skvadron som tatt ut av "Bring It On 3: Bring It To Win It"! Fantastisk opplevelse! Jeg sitter med en følelse at denne historien liksom ikke gir dere bakoversveis, men jeg lover at det var morsomt der og da. Jaja...

Selve kampen var egentlig ikke så sykt underholdende. Eller så kan det hende at den faktisk var det, men at jeg bare ikke fulgte så godt med (tolk det dit hen dere vil). Chiefs vant i alle fall sin første kamp for sesongen, så det er bra. Jeg må ærlig innrømme at jeg synes sportsbegivenheter generelt varer litt for lenge. Det hadde holdt med to omganger på 30 minutter hver, eller kanskje bare 20 minutter. Lilleputt var egentlig perfekt med to omganger på 10 minutter hver og sidebytte halvveis, somoftest utført på under minuttet.

Uansett... Det var i alle fall morro å se gorillaer i menneskeskinn pløye hverandre ned som semitrailere på en motorvei. Og innkastene var rett og slett kunst. Det nederste bildet dere kan se er faktisk ikke New Zealand mesterskap i cheerleading, men vanlig rutine på ethvert innkast på rugbybanen. De kaster hverandre opp i luften for å nå ballen før motstanderne. Jeg kan ikke fatte hvorfor europeisk fotball ikke har plukket opp dette trikset. Tenk hvor sykt lett det hadde vært å dunke inn en corner. Noen der hjemme må ringe han med gummistøvla og gi ham bloggadressen min. Huff og nei, nå gidder jeg ikke mer.

Problemer med kommentering?

Under en granskende analyse av bloggen min observerte jeg en gjennomgående mangel på kommentarer til innleggene mine. Til å begynne med trodde jeg dette skyltes manglende interesse, men nå har en fugl hvisket meg i øret at det finnes en mildere forklaring. Så til deg som lengter etter å slenge inn en kommentar eller seks vil jeg nå strekke ut en hjelpende hånd. Nedenfor er en punkt-for-punkt liste over den letteste måten å gjøre det på.

1. Klikk på knappen "kommentarer" under det innlegget du ønsker å kommentere.
2. Velg alternativet "navn/nettadresse" i scroll-menyen kalt "kommenter som".
3. Fyll ut det navnet du ønsker at kommentaren skal registreres under og trykk fortsett. Det er ikke nødvendig å fylle ut feltet for nettadresse.
4. Skriv din kommentar i den hvite ruten som dukker opp og trykk "legg inn kommentar".
5. Gjennomfør den enkle verifiseringssjekken og saken er biff.

Håper dette oppklarte mysteriet for de fleste av dere, så håper jeg å se noen saftige tilbakemeldinger når jeg står opp i morgen. God morn til dere og god natt til meg.

Lemus på øyet

Tittelen på dette innlegget sier vel egentlig det meste, men jeg tar meg den frihet til å komme med en dypere utgreining. For en liten uke siden fikk jeg plutselig en liten rykning i øvre øyelokk på mitt høyre øye. Jeg lot en liten irritert tanke flyte forbi og glemte det hele ganske kjapt. Noen sekunder snenere gjentar hele prosessen seg og jeg blir hakket mer irritert. Nå er det gått fem dager siden den første rykningen og lemusa i mitt øvre høyre øyelokk har brakt meg inne på selvmordstanker opptil flere ganger.

Det som er så imponerende med lemusa er at den berører deg på så mange plan. Til å begynne med blir man kun irritert over fenomenets fysiske ubehageligheter. Videre merker man at skjelvingen den påfører øyeeplet gjør det vanskelig å lese ting med liten skrift. Noen vil kanskje også merke vanskeligheter med å sovne. Ettersom lemusa eskalerer i styrke fokuseres frustrasjonen mot ansiktets estetiske trekk. Rykningene blir så kraftige at man forsøker å unngå ansikt til ansikt samtaler for enhver pris. Siste fase i irritasjonen kommer kun dersom lemusa har vært konstant over en lengere periode. Det er raseriet over at et så lite og tilsynelatende ubetydelig kroppslig fenomen så mye sinne og frustrasjon. Man blir irritert over å bli irritert.

Jeg må rett og slett bøye meg i støvet for lemusas egenskap til å påføre det mest viljesterke menneske ukontrollerte raserianfall. Jeg vil nesten gå så langt som å påstå at irritasjonen måler seg med den forårsaket av en velkjent internasjonalt pest, nemlig husflua. Det blir derimot temaet for neste ukes utgave av spalten "Ting som provoserer vettet av Jesper".

Gin-dipping

Dette har vært ei episk helg! Roadtrip, kortspill, surfing, grilling og nakenbading er bare toppen av isfjellet, eller kransekaka om du vil. Før jeg i det hele tatt kan ta for meg denne helgens utflukter må vi en uke tilbake i tid til den dagen vi møtte Steve.

Det var en gang for lenge lenge... Neida, ble bare revet med av eventyrsjangeren et øyeblikk der. Tilbake i Bergen har vi hatt den glede av å bli kjent med den søte, snille og tidvis så stressede Ina Remme. Hun har også studert i New Zealand ved samme universitet som oss for noen år siden, og som den gladeplen hun er kom hun ut av oppholdet med et par ekstra venner i baklomma. For en ukes tid siden sendte hun oss nummeret til en av sine lokale bekjente kalt Steven Kane. Vi slo på tråden og det viste seg at denne Steve var en kjernekar av dimensjoner. Ikke mange dagene etter vårt første møte tok han oss med på surfetur til New Zealands forblåste vestkyst. Vi likte hvor dette tok veien og vips, så var vi invitert på helgetur til familiens strandhus i Pauanui på østsiden av nordøya. Så det var altså der vi tilbrakte denne helgens behagelige sommertimer.

Rett før turen fikk jeg, Bendik og Hansi en god trippeldeal på surfebrett i en av våre lokale surfeshapper. Vi slo til på stedet og er alle tre nå stolte eiere av hvert sitt upolerte, spissnesede shortboard. Disse tok vi selvfølgelig med på helgeturen i håp om at Steve sine ferdigheter på brettet skulle smitte over på oss. Det gjorde de ikke. Helgens surfeopplevelse for nordbaggarne kan vel beskrives som konstant grisebank av massive bølger, inntak av store mengder saltvann og smertefulle alergiske utbrudd mellom lårene grunnet noen giftige badeshortser. Noe forteller meg at tolmodighet er et nøkkelelement i denne sporten. Det var likevel vanvittig heftig og det skal sies at vi kom oss opp på noen bølger. Våre prestasjoner blekner derimot sammenlignet med Steve sine elegante bølgeritt som dere kan se på bildene nedenfor.

Surfing var derimot ikke det eneste vi tok oss til i helgen. På fredag og lørdag gjorde regn og vind surfing til en ganske ubehagelig opplevelse, så vi begrenset aktivitetene til å finne sted under tak. Strandhuset var av det gammeldagse slaget og bygget av ekte furu, så kortspilling innendørs ga en skikkelig norsk hyttefølelse. Vi fyrte også opp grille både på fredag og lørdag og stelte i stand noen festmåltid uten like. Pølser, biff, hvitløksbrød, grønsaker i folie, poteter, guacamole... Fantastisk!

Vi møtte også ei snerten amerikansk utvekslingsberte under lørdagens relativt kjappe strandtur. Vi inviterte henne selvfølgelig med hjem for en omgang kort og en liten alkoholtår. Det endte med kun alkohol og noe som i ettertid er blitt referert til som gin-dipping. Det vil si et nattbad iført kun guds egen klesdrakt akkompagnert med bunnslammet fra en flaske gin. Ikke tolk dette til noe ufyselig. Vi var hverken serlig beruset eller ute på ulumskheter, vi bare følte for en dukkert. Etterpå bars det rett til sengs for å lade opp til søndagens surfemaraton.

Søndag kom med nydelig vær og vi lekte og koste oss på stranda helt til vi måtte humpe oss hjem i Steve sin slitne surfwagon (en bil vi forresten var på nippet til å kjøpe før vi ombestemte oss av sikkerhetsmessige årsaker). Nå er det igjen hverdag, hvis et slikt uttrykk kan brukes her nede, og ting er i full sving. Det som nå står for tur er vår første uke som utvekslingsstudenter (mobbeoffer) ved University of Waikato. Heldigvis er førsteuka en variant av det vi i norge kjenner som fadderuka, bare at det her kalles o-week. Med andre ord blir det minimalt med skole og masse festing og inntak av ukristelige vesker. Mer om dette og andre ting blir derimot temaet i mitt neste innlegg, for nå er det atter en gang leggetid for jespersen, hansemann, krølle, hagegnomen og den lille hardangerjenta som holder til i 40 Mansel Avenue. God natt.

Te Puia

Jepp! Nå var det gudforfjamsemeg på tide med en ny oppdatering tenker noen, mens det store flertall sannsynligvis forholder seg klinkende likegyldig. Okke som følger her mitt tredje forsøk på å trollbinde dere der hjemme i min fantastiske tilværelse. Og til dere som faktisk følger meg må jeg bare beklage den aktivitetsfattige tiden som har vært og love gull og grønne skoger for fremtiden.

Forrige helg dro hele norge-banden på busstur til den vesle byen Rotorua, to timer sørøst for Hamilton. Bendik har fått kontakt med noen lokale selvmords-syklere her nede og de ville ha han med på mountainbiking i utkanten av byen. Resten av oss ble med for å få en smakebit av de mange aktivitetene og opplevelsene (les turistfellene) stedet har å by på. Mens bendik trosset sunn fornuft ned fjellsidene bestemte vi oss for å besøke et sted kalt Te Puia. Det er kort fortalt en slags nasjonalpark med geysirer, varme kilder fulle av svovel og lokale Maorifolk som danser og ser skumle ut. For den som ikke har fulgt med i timen er Maori navnet på de innfødte i New Zealand.

Te Puia var rett og slett et episk sted som beviser en gang for alle hvorfor New Zealand absolutt ikke ligner på Norge, slik mange påstår. Jeg vil sitere det en gatevandrende Australier sa til oss her om dagen: "This land's got som serious geological activity goin' on man". Det skal også sies at samme mann senere påpekte til Hansi at den eneste grunnen til å studere kjemi måtte være å finne ut hvordan man framstiller billig LSD. Uansett, en opplevelse av den gode sorten altså. Nedenfor har jeg slengt med noen heftige bilder fra stedet. For langsynte, kortsynte eller de som lider av andre øyesykdommer, som for eksempel grå eller grønn stær, er det mulig å trykke på bildene for å få dem opp i format.

Det var alt for denne gang, men det hadde vært supernydelig om dere som leser kom med litt kommentarer i ny og ne. Alltid morro å høre fra familie og kjentfolk fra hjemlandet vet dere. Og hvis det er noe spesielt dere ønsker skriverier eller bilder av er det bare å slenge ut et ord så er jeg på saken. Tudelidu og på snarlig gjensyn.