Wrooom! Brems! Rangle rangle! Klikk! Swoop! Klikk! Swoop! Klikk... Klikk... Klikk-klikk-klikk-klikk-klikk... Hælvette! Klikk-klikk-klikk-klikk-klikk-klikk-klikk-swoop! Ahh! Åpne! Smack!
Charioten står trygt parkert utenfor noen merkelige hytter et sted på vestkysten. Navnet på stedet er gått i glemmeboken. Kanskje var det Westport, eller muligens Port West, Westham, Portsmouth eller New Plymouth? Hvem vet og hvem har lov til å vite? Bartepatruljen er uansett ute på heisanntur og det er på tide med en høneblund.
Av jord er du kommet, til jord skal du bli. Mulig det gikk litt fort i svingene da vaskehjelpen skulle preppe rommet vårt for kvelden.
Med guds ord friskt i minne er vi tilbake på veien igjen. Wrooom, brems, swiiing og alt det der. Sørøya blir bare vakrere for hver kilometer Charioten legger bak seg, i en moderat mengde eksos faktisk. Sagt med andre ord, i tilfelle Helge Østby skulle lese bloggen min, estetikk og breddegrader er avhengige variabler her nede i sør. Det er også mye dyreliv å se langs veikanten, om ikke så variabelt. Det går for det meste i maltrakterte pungrotter, men en sjelden ørn er snadder for øyet.
Nei, de er faktisk ikke så sjeldne. Når sant skal sies vet jeg ikke en gang om det er ørn. Falk, hauk, flamingo eller kråke, de er uansett et friskt pust i en verden av sprengte possums (det engelske ordet for pungrotte).
Charioten ruller videre langs New Zealands krunglete vestkyst. Frisk sjøluft svirvler inn gjennom de åpne vinduene og fyller våre eventyrlystne hjerter med... Ja, eventyrlyst. Hump! Woops! Nok et kadaver. Neida. Joda. Målet for dagen er å nå Pancake Rocks mens det ennå er høyvann, eller sprengflo om du vil. Lokale indianere med tattoverte ansikter sier det er den beste tiden å oppleve fenomenet på. Vi vet ikke helt hva fenomenet er, men håper det kommer med blåbærsyltetøy.
Linsa er dekket av saltsprøyt i det vi hopper fornøyd tilbake til Charioten. Det ble ikke noe syltetøy, men hu hei det var litt av en snodig plass. Jeg tror pannekakereferansen lå i de merkelige steinformasjonene, men sannelig om jeg er sikker. Hansi, vår private geolog, mumlet noe om jordsmonnsprøver og kontinentalplateforskyvning, men oppmerksomheten min var mer rettet mot apeformede steiner og plutselige brøl fra skjulte blowholes.
Vi er igjen ute på livets landevei, denne gangen med Mt. Cook i horisonten. Medieforeningen, det vil si Maria og jeg, har store planer om å nå foten av New Zealands høyeste fjell i det sola slikker horisonten for en fabelaktig fotoshoot. Wrooom, you know the rest.
Trodde ikke det lå i New Zealand, men det er mulig jeg tar feil.
Å komme seg fra a til b på sørøya er lettere sagt enn gjort. Tjue stopp og seks tusen bilder senere er sola allerede på vei ned og media crewet er stresset på grensa til truseskvetting. Mt. Cook lurer borte i horisonten, men vi har siktet oss inn på en utkikksplass fem kilometer lenger borte en det vi først hadde trodd. Som en liten bonus finner jeg akkurat ut at den splitter nye lua mi ble lagt igjen på den stygge cafeen ved Pancake Rocks, hvor vi spiste en fæl is som jeg kastet halvveis ned i kjeksen. Det blir tid til å sutre over det senere, noe både Maria og Hansi kan skrive under på at jeg gjorde.
Shift! Tredje! Wrooom! Shift! Fjerde! Femte! Feil vei! Whiiin! 180 km/t! Wræææææl! En elg! Oæææ! Nei, vi e på New Zealand! Å ja! Host! Stopp! Knips-knips-knips-knips-knips-knips!
Vi rekker det på et tynt rompehår og får skutt noen av turens vakreste bilder. New Zealands høyeste fjelltopper springer plutselig opp fra et ellers paddeflatt landskap og kaster lange skygger i fullmånens iskalde skinn. Høyest av dem alle rager Mt. Cook, med sine 3754 stolte meter over havflaten. Med snødekket krone og blikket mot nord-vest speider det ut over den flate horisonten. Over Australias golde landskap farer blikket, og videre forbi langstrakte hav hvor øyrekker ligger som perler på en snor, regntunge skoger og tørste ørkenlandskap, olivenplantasjer og vingårder, før det til slutt hviler ved et patetisk lite skue kalt Himmelbjerget.
Omsider er alle filmruller tomme og minnekort fulle. Fornøyde sumler vi oss inn til Fox Glacier, et lite tettsted ved foten av fjellrekken med to resturanter og hundre-og-ørten helikopter selskap, for å få oss en etterlengtet matbit. En uggen laksepizza senere og vi vil sjekke internett, så Maria speider området etter nettkafeer mens jeg og Hansi holder fortet (Charioten). Ikke to sekunder etter kommer hun tilbake for å formidle sitt budskap:
Maria:
"Internet access card."Hansi:
"Hæ?"Jesper:
"Hæ?"Maria:
"Internet access card."Hansi:
"Hæ? Forstår du hva hun sier?"Jesper:
"Nei. Maria, det mangle liksom nå vesentlig ledd i den setningen."Maria:
"Internet access card!"Det er ikke alltid så lett å være halvt Hardangring og halvt Italiensk. At man attpåtil er veldig kald og prøver å kommunisere med en halvdøv trønder og en fnisete kristansander gjør ikke sitasjonen lettere. Du er unnskyldt Maria. Vi får i alle fall ladet opp mobiler og annen teknisk sjit før vi tar Charioten ut til en suspekt parkeringsplass og slagern for natta.
Neste morgen er like frisk og vakker som den forrige, og den før der, og den før der, så vi står opp med gulefjes og pakker snippveska for nye eventyr. Lite visste vi at dette kom til a skje...
Ganske snasne greier? Bare si ja... Så med noen episke fotografier av fjell og spindelvev takker jeg for tredje del av påskekrimmen og ønsker på snarlig gjensyn. Jeg har like liten peiling som dere hva neste nummer vil ta for seg, men jeg håper det blir noe om Ringenes Herre. Det hadde vært spennende! Kanskje også noe om Dissimilis, det er jo alltid et sikkerstikk. Jaja, hva enn det blir kommer det ikke med det første. Tap! Scroll! Click! Post!
Yups! Once again, it's editing time. And, as it should, Deadline is standing on the porch dressed in a black cloak with his scythe ready for a swift beheading, should it come to that. With only 24 hours to go I am up to my neck in 134 video tracks, 7 hours of rendering and 5 hours of exporting.
