Paper Garden

Spirer etter torden

2010-04-03T13:14:00.002+13:00

I've been teasing this project for so long now that I'm truly ashamed we havent published it earlier. Well, for those who havent left me as a friend or discarded me as a family member over the matter, here it is. Please do watch it in full screen on Vimeo, as we are pretty proud of our little achievement.

I want a horse

2010-03-03T04:33:00.004+13:00

If you don't want to by your very own bottle of Old Spice after watching this ad your lying to yourself. I swear, I will never use another body wash for as long as I live! Stop by Old Spice's YouTube page for an unforgettable tour commercial wonderland.

Stretching the moment

2010-03-03T03:35:00.005+13:00

I am officially amazed! You know those times when you suddenly wake up after a massive psychological blackout, not knowing exactly how you got there or how long it's been since you last saw your consciousness? No? Maybe not. But this video totally did that to me!

Also be sure to watch the making of when you are done. Here I go thinking everyhing I see is real/true or something like that. In my face I guess.

Muppet

2010-02-13T04:12:00.003+13:00

Panoramic in Australia

2010-02-11T05:45:00.002+13:00

Fun with computers

2010-02-05T14:59:00.005+13:00

Allright! So I have this file I want to import into Final Cut. It's 3am and my bus to the airport leaves at 5am. I just want to do this, have a quick nap and be on my way. Yeah right! First, you try the obvious. Just drag the file into Final Cut or another supposedly functional editing software.

Ok. So this is not their kind of dish. Might there be something weird with the file? Let's try it in Quicktime first, or maybe VLC. Shurly they play everything.

No? Not everything then. Ok. Lucky for me Sony has developed their own file browsing systems, for the sole purpose of reading XDCAM files. I have both of them on my iMac, so no problem.

What the f...?! No helpe there either. Fascinating! I surly thought that would do the trick. Maybe the file really is broken? Well, then I know just the thing! A file recovery software. Just chuck the stupid thing in there and it comes out shining at the other side.

Oh, look! It's nearly 4pm. I better start packing if I am to reach my plane. Ah well, at least I'm not angry.

It never gets old

2010-02-04T13:35:00.003+13:00

Childish? Perhaps. Unethical? Arguably. Entertaining? Definitely. I'm not particularly proud of the motives we've chosen, but what is a bit of racist humor amongst us non-racists? And the poop-fart-pee humour. Admit it! It never gets old. I've spent the best moments of my life giving birth to those nasty silent ones, just to watch peoples reaction as they realize what's hit them. Ooh, the fun we had...

Wizardry

2010-02-03T00:41:00.003+13:00

Even though we never figured out how, there are those who's been let in on the deepest secrets of the board. Take our friend Cam for one. He's provokingly good at this shit! Dropping down the smallest of waves while pulling of some sort of snowboard wizardry. If I hadn't checked for myself I would have thought the board was super-glued to his feet. Impressive!

Remembering Raglan

2010-02-02T23:59:00.006+13:00

Yeah, we sucked at it! Sure, we swallowed our own body-weight in water! But did we have fun? The time of our lives! I still have problems imagining a more perfect day than the ones we spent jumping around in the shallow waters of Raglan. The sun, my surfboard, cold water, a warm wetsuit and good friends. If that's not worth getting up at 6am I don't know what is.

Magical mystery train

2010-02-01T07:20:00.004+13:00

People That Matters

2009-11-28T10:19:00.006+13:00

We Norwegians just love our Christmas TV-shows! Can't say I've indulged myself in the latest contributions to the genre, mainly because I don't have a functional television, but this year comes one I'm twisting my balls to see. Our very own Espen Hobbesland has in all his sneakiness prepared an alternative Christmas calendar, just for our pleasure.

Jesper: "So Espen, what caused your sudden move into the reindeer-business?"
Espen: "Well Jesper, you know... I've just gotten the details for my home exam, fresh from the typo. There's also this masters degree which I haven't really started yet, and I just felt... What's the word? I felt... You know, like I had to much spare time."
Jesper: "Yeah, I know the feeling. Kind of like why I'm writing this mindlessly long blog post instead of reading for my Italian exam, which I am gonna fail?"
Espen: "Kind of like that."
Jesper: "Right, but what's the deal really? What's this calendar really about? Who is it intended for? What do you gain from it all?"
Espen: "Whoa... That's a lot of questions... I haven't really put that much thought into it you know. Just... Just felt like it. If you know what I mean?"
Jesper: "I sure do. Kind of like why I'm writing this mindlessly long bl..."
Espen: "Yeah yeah, we know! This mindlessly long blog post instead of... Yeah, like that!"
Jesper: "Ok! I'm just trying to make a point here! You don't have to be all snappy about it... But there has got to be some reason why you decided to do this cra..."
Espen: "This what!?"
Jesper: "What?"
Espen: "You were saying what!?"
Jesper: "What?... Me?"
Espen: "Yeah you!"
Jesper: "..."
Espen: "Wha... What is going on here!? Of course you, you dumb testicle!"
Jesper: "Oh... Me!"
Espen: "What the...?"
Jesper: "Oh, I meant nothing. Just, you know... Cra... Cra-cra-cra. Like the bird."
Espen: "...?"
Jesper: "Well! Let us just say that you made the show for all the numb-nuts out there who has, like me, grown tired of those same-disgusting-chocolate-behind-the-hatch-every-fucking-time-calendars! Right? For those interested, just follow the link at the bottom of this post. This is Jesper, and you are watching People That Matters on Paper Garden! Tune in for next weeks show!"
Espen: "F*** **f!"

This turned out rather longer than I expected. Just so you know, everything you just read was purely fictional, with the exception of a few facts. There is going to be a Cristmas TV-show and Espen Hobbesland is the main coordinator. As promised, here is the link:

MedHumRevyens Julekalender 2009

And it really is the best one I've seen in quite a while. I should know, I helped film it. It has absolutely nothing to do with Christmas but it sure is funny. Enjoy!

Laws of the day: Florida

2009-11-28T07:41:00.002+13:00

If you intend to have sex in Florida be sure to use the missionary position, as everything else is illegal. You should also be aware that any child that may be conceived during the act cannot be swapped for money. If you tie your elephant to a parking meter you have to pay for it, just like you would with a car. You should also avoid having sexual interaction with hedgehogs.

Totally mad, but beautiful

2009-10-08T10:19:00.002+13:00

Same procedure as last year miss Sophie? Same procedure as every year James! This film might not have singing reindeers in it, but it does have dead seagulls. It's produced by the same guys that made the last one, and is equally mad and beautiful. If you feel like it I would recommend a quick skim through their video archive on Vimeo, as it is one quite out of the ordinary.

Laws of the day: Connecticut

2009-10-08T07:58:00.003+13:00

In Hartford, the capital of Connecticut, men are prohibited to kiss their wives on Sundays. Pedestrians also risk a solid fine if they try to cross the road on their hands.

Beautiful, but totally mad

2009-10-07T11:59:00.003+13:00

This is the wierdest thing I have seen on Vimeo for quite a while. The cinematography is awesome, but the content is just completely off the hook! No meaning at all. Loved it! Just have a look and see if you can get anything logical out of the experience. And press the HD button, I'm not kidding when I say it's beautiful.

Laws of the day: Denver

2009-08-30T05:27:00.001+12:00

In Denver it's illegal to borrow your neighbors vacuum cleaner.

I've got mail

2009-08-29T12:20:00.010+12:00

You know that swooping sensation rushing through your body when you discover that the biggest envelope in the mailbox actually is for you? A couple of weeks ago this package lay waiting for me in my mum's mailbox, and the swooping still hasn't stopped.

Thank you for the most heartwarming gift ever to find its way into my mum's mailbox. I would also like to delegate a swift kick in the balls to the Norwegian Postal Service, who in spite of thorough instructions on how to handle the package, still managed to break every cookie in the box.

Laws of the day: Arkansas

2009-08-25T10:10:00.002+12:00

In Arkansas you are allowed to beat up your wife, but only once a month. However, it's illegal to take your cow for a strawl down the main street after 1pm on sundays.

Laws of the day: Alaska

2009-08-18T07:29:00.002+12:00

When it comes to animal protection, no one is more serious than Alaska. For instance, it's illegal to push a moose out of a flying airplane or serve it any kind of alcohol while you're up there. If you wake a bear from its winter hybernation, it is illegal to take a picture, but you're welcome to shoot it. And if you are the proud owner of a flamingo, remember that you can't bring it to the barbershop.

Pretty sick aquarium

2009-08-18T07:24:00.007+12:00

Remember to watch this beauty in high definition and full screen mode, as it boosts the viewing experience considerably. If that's not possible in my embedded version of the film, try watching the original on Vimeo.

Laws of the day: Alabama

2009-08-16T22:09:00.004+12:00

In Alabama it's illegal to open an umbrella in the streets, as it might scare the horses. You are however allowed to drive the wrong way up a one-way street, as long as you have a lantern attached to your bumper. It's also illegal to drive blindfolded. And if you go to the city of Anniston, you're forbidden to wear blue jeans when you walk up Noble Street.

Tribute to nature

2009-08-16T21:53:00.004+12:00

Only in America

2009-08-16T04:20:00.006+12:00

During an uneventful game of cards the other day, my cousin casually mentioned that in Alaska you are forbidden by law to throw a moose out of a flying airplane. I found this mildly interesting and decided too look it up on the world wide web. As it turned out, not only are you forbidden to throw that stray moose out of your airplane, you also risk imprisonment if you try serving it alcohol of any kind. And that was just two out of a million hilarious laws from every state in the USA. Here are some more:

In Chicago it's forbidden to fish from the back of a giraffe. In Arkansas you are allowed to beat up your wife, but only once a month. If you are planning to colour your ducklings black and sell them in Kentucky, be aware that they have to be sold in sixpacks. In West Virginia it's illegal to whistle under water. If you plan to commit an act of crime in Texas, you have to notice your victims 24 hours ahead, verbally or in writing, and tell them whats coming. You are also forbidden to own or use more than six dildos.

There is heaps more where this came from and I will keep posting them, but now I have a party to attend. I must be hasty. Shadowfax!

Candy revolution!

2009-08-16T02:44:00.004+12:00

There has been a candy revolution! The best of the best has just gotten even better. 80 kilograms better to be precise. Jesus, I am robbed for words... This stuff will make my summer! Or what's left of it anyway.

Just look at this sweetness, or should I say sourness? I return from the other side of the world, not knowing that on a gas station, not 200 meters from the airport, lies a secret that will knock me off my feet. Why haven't anyone told me about this? Has it been in the shelves for long? It might have been released just days after I left Norway in the first place. Oh, those who knew...

For those who do not know or have not tasted, I truly feel sorry for you. This is the best of the best. The sourest of the sourest. The mother of all candy. And it has just been upgraded to maximize the tooth ace experience in a mouth near you!

Forever

2009-08-15T08:10:00.004+12:00

My grandma and grandpa, who after 60 years of marriage still behave like they fell in love yesterday. Sometimes love actually lasts forever. I find that an encouraging thought.

Happy Diamond anniversary. I love you both.

One to watch

2009-06-08T23:28:00.003+12:00

As it turns out, I'm not the only one making art house films in this household. Check out the epic visual music pieces of my two flat mates, Bendik and Maria, for a truly epic experience. Back home we might be just some other regular students, but down here we're extraordinary.

Remember to toggle the HD button for maximum pleasure, and leave a freaking comment! You know, we artists like to get our work acknowledged by the audience, or our friends if we have some.

Just Colour

2009-06-08T22:27:00.002+12:00

I did it! The editing job from hell is finally over, and it's looking pretty darn good if I can say so myself. It might be a bit on the experimental side fore some of you guys, but I hope everyone can appreciate the countless hours of pure hysteria I've been through to get this shit done. After the abnormal amount of incomprehensible computer errors it's a fucking miracle that our living room furniture is still intact. Well, here it is!

I might just add that I've had approximately 5 hours of sleep in the last 86 hours of my life. The remaining 81 I've spent pushing a minuscule flower millimeter by millimeter across impossible surfaces.

Jesper: "Did it move?"
Bendik: "No."
Jesper: "How about now?"
Bendik: "No."
Jesper: "Now?"
Bendik: "Wow, too far!"
Jesper: "What? I barely touched it!"
Bendik: "Just bend it back a little."
Jesper: "Fuck! Like this...? Woops, I touched the bookshelf!"
Bendik: "Let's just start over, shall we?"

In some miraculous way, this chaos turned out to become a rather good stop motion animation film. We still have some small adjustments to do before it's ready for the world wide web, but I'll smack up a post as soon as the deliciousness is viewable. Yup, now there's just those two analysis due by tomorrow, and Bob's your uncle!

Deadline approaces

2009-05-31T21:55:00.017+12:00

Yups! Once again, it's editing time. And, as it should, Deadline is standing on the porch dressed in a black cloak with his scythe ready for a swift beheading, should it come to that. With only 24 hours to go I am up to my neck in 134 video tracks, 7 hours of rendering and 5 hours of exporting.

The rendering is definitely the worst part. Just sitting there, unable to do anything but watch and wait for an epic workload that's getting bigger by the minute. It doesn't help that the software keeps crashing every freaking second ether! To quote my beloved lecturer Stan Jones: "The computers are against us". Things are looking grim indeed, so I'm just gonna make myself a nice cup of tea and do a crossword... Yeah right!

Face hidden in the shadows cast by the hood, fingers longingly stroking the shaft of its scythe, Deadline is tingling with anticipation.

Døden bak styret

2009-05-30T18:27:00.008+12:00

Litt morsom overskrift der altså. Et lite selvkritisk punkt er kanskje at den er litt snever, sett at en korrekt tolkning krever en hviss mengde bakgrunns kunnskap om populære sykkelmerker på 90-tallet. Overskriften refererer altså til et barns tolkning av initialene DBS. Jeg var selv den stolte eier av en DBS Intruder i min glade barndom. Min gode kamerat Tormod kan jeg erindre syklet runt på en god gammel Penetrator, et ganske obskønt navn på en barnesykkel nå når en tenker tibake på det. Tror de har gått ut av produksjon.

Verden har forandret seg siden den gang. Ordet sykkeltur gir meg bilder av lange flate landskap som tilbakelegges på et rosa framkomstmiddel med en egen kurv for nistepakken. Bendik er tydeligvis av en annen oppfatning...

"Jeg har det! Hva om vi skrur av den kurven og dekker til rosafargen med noe blått? Så kan vi legge til 20 kilo med karbon-ditt og nano-datt, ta den med til toppen av et fjell og se hvem som treffer minst trær på vei ned!"

"Ja! Og hvis vi i tillegg velger ei løype hvor underlaget kun er løs jord og barnåler er det kun ren tilfeldighet hvem som faktisk overlever turen!"

"Wohoo! Sistemann ned må hente likene!"

Påsken, del 3: Internet access card

2009-05-27T19:35:00.019+12:00

Wrooom! Brems! Rangle rangle! Klikk! Swoop! Klikk! Swoop! Klikk... Klikk... Klikk-klikk-klikk-klikk-klikk... Hælvette! Klikk-klikk-klikk-klikk-klikk-klikk-klikk-swoop! Ahh! Åpne! Smack!

Charioten står trygt parkert utenfor noen merkelige hytter et sted på vestkysten. Navnet på stedet er gått i glemmeboken. Kanskje var det Westport, eller muligens Port West, Westham, Portsmouth eller New Plymouth? Hvem vet og hvem har lov til å vite? Bartepatruljen er uansett ute på heisanntur og det er på tide med en høneblund.

Av jord er du kommet, til jord skal du bli. Mulig det gikk litt fort i svingene da vaskehjelpen skulle preppe rommet vårt for kvelden.

Med guds ord friskt i minne er vi tilbake på veien igjen. Wrooom, brems, swiiing og alt det der. Sørøya blir bare vakrere for hver kilometer Charioten legger bak seg, i en moderat mengde eksos faktisk. Sagt med andre ord, i tilfelle Helge Østby skulle lese bloggen min, estetikk og breddegrader er avhengige variabler her nede i sør. Det er også mye dyreliv å se langs veikanten, om ikke så variabelt. Det går for det meste i maltrakterte pungrotter, men en sjelden ørn er snadder for øyet.

Nei, de er faktisk ikke så sjeldne. Når sant skal sies vet jeg ikke en gang om det er ørn. Falk, hauk, flamingo eller kråke, de er uansett et friskt pust i en verden av sprengte possums (det engelske ordet for pungrotte).

Charioten ruller videre langs New Zealands krunglete vestkyst. Frisk sjøluft svirvler inn gjennom de åpne vinduene og fyller våre eventyrlystne hjerter med... Ja, eventyrlyst. Hump! Woops! Nok et kadaver. Neida. Joda. Målet for dagen er å nå Pancake Rocks mens det ennå er høyvann, eller sprengflo om du vil. Lokale indianere med tattoverte ansikter sier det er den beste tiden å oppleve fenomenet på. Vi vet ikke helt hva fenomenet er, men håper det kommer med blåbærsyltetøy.

Linsa er dekket av saltsprøyt i det vi hopper fornøyd tilbake til Charioten. Det ble ikke noe syltetøy, men hu hei det var litt av en snodig plass. Jeg tror pannekakereferansen lå i de merkelige steinformasjonene, men sannelig om jeg er sikker. Hansi, vår private geolog, mumlet noe om jordsmonnsprøver og kontinentalplateforskyvning, men oppmerksomheten min var mer rettet mot apeformede steiner og plutselige brøl fra skjulte blowholes.

Vi er igjen ute på livets landevei, denne gangen med Mt. Cook i horisonten. Medieforeningen, det vil si Maria og jeg, har store planer om å nå foten av New Zealands høyeste fjell i det sola slikker horisonten for en fabelaktig fotoshoot. Wrooom, you know the rest.

Trodde ikke det lå i New Zealand, men det er mulig jeg tar feil.

Å komme seg fra a til b på sørøya er lettere sagt enn gjort. Tjue stopp og seks tusen bilder senere er sola allerede på vei ned og media crewet er stresset på grensa til truseskvetting. Mt. Cook lurer borte i horisonten, men vi har siktet oss inn på en utkikksplass fem kilometer lenger borte en det vi først hadde trodd. Som en liten bonus finner jeg akkurat ut at den splitter nye lua mi ble lagt igjen på den stygge cafeen ved Pancake Rocks, hvor vi spiste en fæl is som jeg kastet halvveis ned i kjeksen. Det blir tid til å sutre over det senere, noe både Maria og Hansi kan skrive under på at jeg gjorde.

Shift! Tredje! Wrooom! Shift! Fjerde! Femte! Feil vei! Whiiin! 180 km/t! Wræææææl! En elg! Oæææ! Nei, vi e på New Zealand! Å ja! Host! Stopp! Knips-knips-knips-knips-knips-knips!

Vi rekker det på et tynt rompehår og får skutt noen av turens vakreste bilder. New Zealands høyeste fjelltopper springer plutselig opp fra et ellers paddeflatt landskap og kaster lange skygger i fullmånens iskalde skinn. Høyest av dem alle rager Mt. Cook, med sine 3754 stolte meter over havflaten. Med snødekket krone og blikket mot nord-vest speider det ut over den flate horisonten. Over Australias golde landskap farer blikket, og videre forbi langstrakte hav hvor øyrekker ligger som perler på en snor, regntunge skoger og tørste ørkenlandskap, olivenplantasjer og vingårder, før det til slutt hviler ved et patetisk lite skue kalt Himmelbjerget.

Omsider er alle filmruller tomme og minnekort fulle. Fornøyde sumler vi oss inn til Fox Glacier, et lite tettsted ved foten av fjellrekken med to resturanter og hundre-og-ørten helikopter selskap, for å få oss en etterlengtet matbit. En uggen laksepizza senere og vi vil sjekke internett, så Maria speider området etter nettkafeer mens jeg og Hansi holder fortet (Charioten). Ikke to sekunder etter kommer hun tilbake for å formidle sitt budskap:

Maria: "Internet access card."
Hansi: "Hæ?"
Jesper: "Hæ?"
Maria: "Internet access card."
Hansi: "Hæ? Forstår du hva hun sier?"
Jesper: "Nei. Maria, det mangle liksom nå vesentlig ledd i den setningen."
Maria: "Internet access card!"

Det er ikke alltid så lett å være halvt Hardangring og halvt Italiensk. At man attpåtil er veldig kald og prøver å kommunisere med en halvdøv trønder og en fnisete kristansander gjør ikke sitasjonen lettere. Du er unnskyldt Maria. Vi får i alle fall ladet opp mobiler og annen teknisk sjit før vi tar Charioten ut til en suspekt parkeringsplass og slagern for natta.

Neste morgen er like frisk og vakker som den forrige, og den før der, og den før der, så vi står opp med gulefjes og pakker snippveska for nye eventyr. Lite visste vi at dette kom til a skje...

Ganske snasne greier? Bare si ja... Så med noen episke fotografier av fjell og spindelvev takker jeg for tredje del av påskekrimmen og ønsker på snarlig gjensyn. Jeg har like liten peiling som dere hva neste nummer vil ta for seg, men jeg håper det blir noe om Ringenes Herre. Det hadde vært spennende! Kanskje også noe om Dissimilis, det er jo alltid et sikkerstikk. Jaja, hva enn det blir kommer det ikke med det første. Tap! Scroll! Click! Post!

Are they following me?

2009-05-27T19:22:00.007+12:00

48hours (and 2minutes)

2009-05-11T17:39:00.023+12:00

Oh brother, have we had a hectic weekend! Where to begin, where to begin? Just from the start i guess. So, we've been doing some mean filmmaking the last couple of days. Along with my Norwegian mates and a couple of talented and witty kiwi guys in our class, we entered the annual 48hours filmmaking competition here in New Zealand. As any dimwitted twit can guess, this competition is all about making a film whithin the 48 hour time limit. You're given the assignment at 7pm on friday, and then you've got to write, shoot, cut and deliver the film before 7pm on sunday afternoon. Too bad we handed ours in at 7:02pm...

Yeah, you heard me. Incompetent assholes as we are, we actually failed to deliver our film in time. 48 hours of devestatingly hard work, and we manage to miss the deadline by two stinking minutes. It is enough to make Batman drop his silly voice and burst into tears while peing his tight latex pants. I can think of a kazillion things that could have saved us those precious two seconds. Had I only not taken that midnight crap (or as Cam would have put it, "done that midnight brown snake session"), Peter Jackson could now be laying in a couch somewhere, with potatochips in his long greasy hair, praising our brilliant film. But you can't think like that. We've made a darn good film in just over 48 hours and had heaps of fun in the process. And, forgive my cockyness, if there was such a thing as the 49hours filmmaking competiotion, we would have won it with supreme ease.

I can say with dead certainty that this has been one of my most wicked experiences so far on this remote pacific island. There is just something magical about the complete lack of sleep combined with hysterically stressful situations at five o' clock in the morning. We have yappered and laughed at shit and nothing at all, we have slept at all times and in every imaginable place in the house, we have given compliments and recieved snappy remarks, we have burped and farted, hugged and squeeced, rubbed and kissed. In short, we've had the time of our lives. When you see it like this, the fact that the film didn't get delivered on time feels like a piss in the Amazon.

Since the film didn't make the competition we're making our own little publishing stunt by posting it on every site imaginable. Belowe you'll find a link to my youtube page where the film is submitted in full HD quality. So if you want the full iMax experience, remember to push that little button by the timeline saying "HD" and go into full screen.

Hope you like the outcome, and remember to spread the word if you do. Also, if you're still hungry for more information on the 48hours I can recommend visiting the blogs of both Bendik and Maria. They'll probably deliver the interesting details whithout all the complaning. Fuck the system!

Going naked in Norway

2009-05-07T20:39:00.002+12:00

Look what we found in the paper the other day! Well, I can't lie, it was actually one of our lecturers that pointed us in the right direction. Even so, that doesn't change the fact that this is a pretty random article to just come across in the Waikato Times. I haven't actually read it myself, as it looks both poorly written and kind of boring, but I thought it would be fun to show you guys anyway.

If the article is as boring as I think it is, try reading the one below it. I haven't read that one either, but the title sounds intriguing. I might just read it if... Yeah, I might read it.

Hamilton Night Glow

2009-05-06T17:36:00.005+12:00

Here is another post that should have been published ages ago. Notice the way I use the word publish, like I'm running a proper newspaper. But I'm not. It's just a regular blog you see. I write stuff, you read them. Just a regular blog...

There is an annual event here in Hamilton called "Balloons over Hamilton". I won't be bothered describing it to you guys, since it pretty much explains itself. Like, it's really obvious. Balloons... Over Hamilton... Just a bunch of balloons you see, flying over Hamilton. So... Yeah, we went there, to a thing they call "Hamilton Night Glow". Once again, pretty self explanatory. Balloons... In the dark... Glowing... You can imagine. Or if you can't be bothered, just look at the pictures i took.

Some of the pictures, or probably all of them, are a bit blurry. I can think of multiple reasons why this can be, the most obvious one being alcohol. Anyway, the firework looks cool and the whole gig was great fun. We didn't really see much of the balloons everyone was talking about, but that's alright. And just as a footnote, it was also the "Earth Hour" that night. That means everyone on the planet should turn of all their lights in order to stop global warming or something like that. I have never seen that many cellphones in use at one place in my entire life. Hang ten! No, what's this? Call me!

Påsken, del 2: Måltepoltshano og Tchevinjång Blanck

2009-05-06T15:12:00.002+12:00

Thats right, you know it. Andre del av arets påskekrim er gudbedremeg klar for publisering. Forrige episode tok oss med på en fortryllende tur ned hele nordøya og godt ute på den magiske dammen med han skitne sigøyneren som spilte munnspill. Resten av fergeturen var lang, kald og og kjedelig, så jeg gidder ikke fortelle om den. Poenget er at vi nå befinner oss i Picton, en liten rassby på toppen av søndre øy.

I god ny tradisjon tar vi første natt i kjærra. Vi er framdeles i eksperimenteringsfasen når det gjelder effektiv ommøblering av bagasjen så Hansi får bilen for seg selv, det rasshølet. Jeg og Maria får nøye oss med et muggent telt vi har fått låne av Steeve. Litt kaldt på pusselankene blir det, men vi varmer oss på sosialt nærvær og god humor.

Med øyeverk i hele trynet knoter vi oss sakte men sikkert ut av de alt for komfortable soveposene. Sola første stråler skinner over de høstfargede tretoppene og får øyeverket til å stivne. Jeg tørker det bort med skjorteermet, men spiser det ikke. Den skarpe lyden av en kvist som brekker bryter stillheten. Var det Hansi vi så mellom trærne der nede ved elven, eller var det en Hobbit. Jeg tror det er Saruman, men holder det for meg selv.

Ok. Wrooom, vi er i Nelson. Det pissregner og vi har lyst på ei billig fyllekule. Overaskende nok viser det seg at en lokal vintur oppfyller begge kravene. Under normale forhold er jeg så vidt i stand til å se på et rødvinsglass uten å få brekninger, men hva ofrer man ikke for andres lykke. Dessuten var det jævlig billig!

Til min bunnløse glede viser det seg at vinturen også svipper innom et lokalt ølbryggeri. I følge den krøllete redheaden med briller og munndiare, var det dette bryggeriet som mekket i stand øllet brukt i Ringenes Herre filmene. De har fremdeles igjen litt bunnslam fra kruset til Pippin som jeg og Hansi får dele på.

Jeg må erlig innrømme, til tross for min innledende skepsis, at vinturen ble en dundrende suksess. Trikset med slike turer er å overse all unyttig informasjon som renner ut av kjeften på hun rødhårede med krøller, og ta ting i sitt eget tempo. "Måltepoltshano" meg her og "Tchevinjång Blanck" meg der! Det første glasset smaker alltid piss, men de blir gradvis bedre utover kvelden. Dessuten møtte vi mange morsomme folk, som merkelig nok også ble gradvis triveligere utover kvelden. Et pensjonistpar fra Hamilton toppet kransekaka med å invitere oss på grilling hjemme hos de etter påskeferien. Vi har ikke snakket sammen siden.

Bare noen snasne bilder av en veps og mine to håpefulle i en blomsterhage vi kom over på vinturen. Grønt er fint, lilla er fint, Hansi er fin, Maria er fin, vepsen er stygg.

Både jeg og Hansi ble positivt overrasket over hvor mye fin mus det var på Sørøya.

Det er dagen derpå og vi vil padle i kajakk. Været er ikke helt enig og pisker opp en stiv fralandsvind. En liten peptalk senere og Charioten ligger i hundre-og-hælvette langs de smale landeveiene i retning Able Tasman og en dritlekker nasjonalpark. Fromiddagen forsvinner som spytt i motvind mens vi hopper mellom steiner og koser oss i vannkanten.

For meg er det ultimate høydetpunket med hele turen en serdeles fotogen stein med et ensomt tre på toppen. Foruten sin estetiske sjarm er steinen også bikkjekul å klatre på. Jeg kunne seriøst brukt resten av påskeferien min ved den steinen, men Hansi og Maria ville absolutt "se resten av sørøya". Jeg prøver å bestikke de med penger, men har ikke nok. Før vi slumper videre får Hansi knipset noen heftige bilder av meg som leker Julius.

Vet noen forresten hvordan det står til med Julius for tiden? Det står ikke lengre så mye om han i avisen som det pleide å gjøre. Er han i det hele tatt i live? Åh, den som visste...

Og vips, med noen våte fotspor og båt som har strandet noe så jævlig, er nok et kapittel av påskeeventyret over. Følg med i neste episode hvor ferden går via Pancake Rocks og ned til Mt. Cook (vittige bemerkninger på navnet blir mottatt med åne armer, men tror vi har vært gjennom dem alle), New Zealands høyeste fjell på hele 3764 moh. Det blir bilder i soloppgang og solnedgang, måneskinn og stjerneskinn, og muligens også noen vittige bemerkninger om kommunikasjonsvansker på tvers av dialekter. Keep it real!

The Chariot died today

2009-05-05T13:36:00.003+12:00

That's actually not true. It died yesterday, we just held the funeral today. And oh, you guys should have been there! The ceremony was beautiful. This Indian guy came driving noisily up with his tower van, holding a half-smoked cigarette in one hand and hopefully the steering wheel with the other. After going up the wrong driveway and calling the woman standing there a "fucking bitch", he joyfully starts attaching chains to various parts of our beloved vehicle. A couple of smokes later and the Chariot is clumsily strapped to the back of his truck.

Goodbye my lover. Goodbye by friend. You have been the one. You have been the one for me... May we all pray for reincarnation (and the death of James Blunt).

Steve, you bastard!

2009-05-02T16:18:00.008+12:00

This post should have been out here ages ago, but shit got in the way you see. Yeah, if you keep reading these words and just can't seem to make sense of them, I've got an explanation. I'm writing in English you see. The language uses the same letters but the words just have different meanings. It's weird, I know. I can't think of any funny translation differences right now, but some of those words are right on the button. Ah... Anyway, the reason that I'm writing in the language of globalization is that this post basically is a tribute to our friend Steve. So I figured it wouldn't be much point in this post if he couldn't understand it. Ergo, English.

The thing about Steve is that he's a damn nice guy, and that makes it so much more difficult for me to hate him for being a good surfer. We've been out surfing together now quite a few times, and things always plays out the same way. I'm getting pounded by one wave after the other, but every time I surface, lungs screaming for oxygen, I get a glimpse of freaking Steve catching a perfect ride. Steve, if you're reading this, I like you man, I really do, but you are killing me here. Give me a break for god's sake! At least pretend to suck once in a while.

Just to rub salt in my wounds, Bendik borrowed my camera and captured one of Steves better waves on film. And yeah, that's me in the forground, cursing Steve as best I can with my lungs filled with salt water.

So... This did't turn out to be the tribute I first imagined. What to say... Wish me luck before i kill my self.

Ugler i mosen

2009-05-01T23:30:00.012+12:00

Som jeg har nevnt i utallige innlegg og vist i enda flere bilder bor jeg med en merksnodig fyr her nede. Av årsaker jeg ikke kan uttale meg om har omtalte uttrykket ønske om å forbli anonym. Ut av en uforklarlig respekt for mennesket har jeg for dette innlegget latt han gå under kodenanvnet Hansi. Sånn kjapt oppsummert er Hansi en kjærnekar av dimensjoner, men han har noen merkelige vaner. Jeg tok med meg speilrefleksen og fulgte guttebassen rundt i huset en hel dag, men jeg kan framdeles ikke helt sette fingeren på hva som skurrer i hverdagsrutinene hans. Uansett, her er et lite utvalg av bildene jeg fikk knipset.

Hansi kler på seg.

Hansi tar en dusj.

Hansi finner fram frokosten sin.

Hansi spiser frokosten sin.

Hansi går til skolen.

Hansi lager seg middag.

Hansi vasker opp etter seg.

Hansi ser på tv.

Hansi gjør leksene sine.

Hansi vasker klær.

Hansi tisser litt.

Hansi pusser tannebissene.

Hansi legger seg for å sove.

Så vidt jeg kan se var dette en eksemplarisk dag som vi alle kan lære noe av. Hvem bryr seg om gutten har en skavank eller to, vi er gla i deg for den du er Hansemann. Og forresten, hvis noen finner ut hva som ikke stemmer legg inn en kommentar eller send svaret på SMS til 1974. Tjenesten koster 90 øre.

Panorama

2009-04-26T21:57:00.006+12:00

I mangel av en god vidvinkel til kameraet mitt har jeg i det siste begynt å eksperimentere litt med panoramabilder i photoshop. Det skaper egentlig en ganske fjong effekt om jeg skal si det selv og teknikken er pinlig enkel. Bare finn et snasent motiv, knips en haug med bilder i alle retninger, klæsj de sammen på laptopen and Bob's your uncle. Her er et lite utvalg av hva jeg har stelt i stand til nå, flere vil komme.

En stygg gjørmepytt i Te Puia

Dammen midt på universitetets campus

Stadioen til det lokale rugbylaget Chiefs

Påsken, del 1: Wellington smellington

2009-04-25T15:18:00.017+12:00

Okey. Det er første lørdag i påskeferien og i oppkjørselen til 40 Mansel Avenue står en Mitzubishi Chariot så stappfull av bagasje at bakre støtfanger hviler på asfalten. En svak og ujevn motordur kan såvidt høres over de høye hylene fra viftereima. Et vindu rulles opp og fra bilens japanske kassettspiller kommer noen ynkelige lyder som for et trent øre kan gjenkjennes som Start Me Up med Rolling Stones.

"Hælvette Bendik, da stekk vi!"
"Ålreit, god tur følkens! Så må døkk kjør forsiktig og pass på døkk sjøl."
"Ska gjørra! Itj å finn på nå toill du heller!"
"Haha!"
"Hahaha!"

Gnistene spruter og hylene fra viftereima når nye høyder i det bilen hopper ut av oppkjørselen. Tilfeldig forbipasserende står frosset på stedet med øynene sperret opp i frykt og lurer på om de bør varsle politiet. To tut og et svidd gummispor senere og sjansen er løpt fra dem. Det råder ingen tvil, trønderbataljonen skal på roadtrip til sørøya!

Kansje noen kustneriske overdrivelser der, men dere fatter poenget. Tre sjeleglade nordmenn var endelig på vei til nye jaktmarker. Litt synd at Bendik ikke kunne bli med, men vi hadde rett og slett ikke plass til alle fire og han trakk det korteste strået. Neida, krølle hadde ting å ta seg til på andre fronter og alt er å finne på hans egen respektable blogg. Tre av oss var i alle fall på veien, det må da for faen meg være nok!

Det eneste som gjenstod å gjøre før den lange reisen sørover var en rask oljesjekk på den lokale benserten. Vi burde selvfølgelig ha skjønt at noe kom til å sette en demper på stemningen, men fontenen av ukjent veske som sprutet opp fra motoren i det jeg åpnet panseret kom likevel som en overaskelse. Usikre på hvordan vi skulle takle situasjonen ble vi alle bare stående der i nervøs stillhet og se på mens fontenen sakte men sikkert døde ut. Videre begynte alle å klemme og ta på ulike deler av motoren (ingen av oss hadde snøring på hva vi drev med) for så å komme fram til at det sikkert ville gå seg til etter hvert. Et lite oljepåfyll og vi var igjen ute på livets landevei, denne gangen med et lite øye på temperaturmåleren og de andre blinkende lysene på dashbodret.

Etter det første sjokket gikk sakene egentlig ganske smooth. Vi tok kjærra hele veien ned til Wellington i en smekk og stoppet like i utkanten av byen for å få noen timer på øyet. Som de sigøynerne vi er smekket vi like så greit ned setene og tilbrakte vår første natt i Chariotens relativt ukomfortable indre. Parkeringsplassen ble en privat gressflekk noen hundre meter av motorveien. Sett bort i fra den forfjamsede bonden som passerte med traktoren sin ute på morraskvisten gikk natten uforstyrret forbi.

Neste dag suste vi inn til Wellington sentrum og tok inn på et respektabelt hostel for backpackere. Selve Wellington føler jeg egentlig ikke at var så mye å skryte over. De hadde en fjong handlegate, men bortsett fra den var byen rotete, skitten og uoversiktlig. Vi så et morsomt skilt hvor noen hadde skrapt vekk en velvalgt bokstav, resultatet ble "pubic walkway". Haha! Tror Maria tok et bilde av det, så bare snus innom bloggen hennes om nysgjerrigheten tar overhånd. Jupp, ellers kjøpte jeg meg en del morsomme t-skjorter på en snodig butikk vi fant. Ja...

Vi kjøpte uansett fergebillettene våre der og de kosta oss blod, svette og en uke på glattselle. Alle Braatens Back-setene var kapret av tjukke tyskere med campingvogn. Vi kom oss likevel med og nøt synet av Wellington som sakte ble slukt av nattens mulm og mørke. Ekstra nydelig ble stemningen da en en sigøyner (sannsynligvis en blindpassasjer) trakk opp munnspillet sitt og ga sitt farvell i form av en vakker blues på akterdekket. Magisk!

Det var alt for denne første delen av vårt lille påskeeventyr, og hvis alt går etter planen kommer oppfølgeren bare om noen få dager. Kawabanga!

Teaser

2009-04-22T23:40:00.005+12:00

Senk alle forventninger umiddelbart, dette er et lureinnlegg! Det har vært påskeferie på New Zealand og hedningene har vært på roadtrip til sørøya. Med andre ord, det har vært tørketid for blogging i det siste. Men frykt ei mine tapre landsmenn, monsunregnet lurker i horisonten og jeg har sneket på meg sydvesten. Se på dette lille innlegget som en teaser, eller kanskje snarere en entré, for hva som vil komme i de nermeste dagene. Påska har kanskje vært snøfattig, men desto rikere på opplevelser. Avtrekkerfingeren har gått som et eppeleptisk anfall gjennom hele turen og forhåpentligvis digitalisert alt fra seler og delfiner til feilposjonerte utvekslingsstudenter.

I et forsøk på å gjøre opplevelsen så smertefri som mulig for alle parter har jeg bestemt meg for å publisere årets store påskeeventyr som en føljetong. Se på det som å rive av plasteret sakte men sikkert og sørge for å få med hvert et hårstrå på veien, bare at dette er et godt plaster. Så hvis dere får et minutt til overs mellom kaffen og sneipen, stikk hodet innom og ta knekken på ånden med litt forsinket påskesnadder.

Pissregn på Mt. Doom

2009-04-09T08:25:00.010+12:00

Hva er værre enn et blogginnlegg som aldri kommer når det skal? Krig, voldtekt og sars er vel alle ganske mye jævligere så slutt å sutre. Selv om dagens bruk-og-kast samfunn kanskje kan gi inntrykk av det kommer ikke ekte kunst løpende på et samlebånd. Vi kunstnere trenger tid slik at ideene kan spire og gro i sitt eget tempo. Jeg foretrekker å se på bloggskriving som en organsisk prosess hvor hver lille knopp og spire til sammen former det treet som blir mitt neste innlegg. Det er som det gamle ordtaket sier: ”Rome wasn’t built by a gay”... Jeg kan ha husket noe feil der, men betydningen skal være den samme.

Siden sist innlegg har det skjedd legendarisk mye nede i kiwi-land. Jeg skal forsøke etter beste evne å uttrykke meg kortfattet, men jeg lover absolutt ingen ting. Okey! Fredag for to uker siden slapp vi alt vi hadde i handene og hylte som småjenter da Steve svingte opp i gården med farens splitter nye Ford Territory. Skiftet av kjøretøy skyldes som sagt at den trofaste 70-talls kjærra ble solgt til en gjerrig turist, mest sannsynligvis av tysk opprinnelse. Mr. Territory gjorde uansett jobben og fraktet oss uten store fysiske skader (psykiske kan argumenteres) ned til Lake Taupo, en innsjø sånn omtrent midt på nordøya. Første nevneverdige severdighet i området var en massiv foss ved navn Hucca Falls. Det er vel begrenset hvor mye nyttig som kan sies om vann og skog, så bare gløtt over bildene og la fantasien fylle eventuelle faktabaserte tomrom.

Etter fossetittingen hoppa vi inn i kjærra og kjørte i reserfart ned til foten av Mt. Taranaki (Mt. Doom for Lord of the Rings entusiaster) og tilbrakte natten på en forlatt leirskole. Litt småcreepy sted å tilbringe natten, men så lenge man ikke drar en ”let’s split up” så ordner det seg til slutt. Tidlig neste morgen så det ut til å bli litt rufsevær, men vi la okke som ut på en 20 kilometer lang fjelltur i håp om at det skulle klarne opp utover dagen... Yeah right! Vi hadde et saftig pissregn gjennomhele turen akkompagnert av kraftige vindkast på toppene. Fjellturen er kåret av Lonely Planet til å være blant de 10 beste i hele verden, mye grunnet den fantastiske utsikten. Vi så ikke en dritt! Det gjorde heller ikke saken bedre at jeg som for øyeblikket skraper bunnen i cornflakes-skåla som er min fysiske form var på tur med bigfoot en og to, samt fuckings catwomen som spratt opp de hinsides bratte fjellsidene som en våryr puma. Du trenger ikke doktorgrad for å forstå hvem som bemannet baktroppen. Å tusle for seg selv i pissregnet var forsåvidt greit nok, men det som virkelig tok knekken på meg var når jeg endelig nådde igjen de andre på toppen av den jævligste bakken og forventet en klapp på skuldra, kanskje også en liten bit Kvikklunch, så bare gikk de. For noen rasshøl! Jeg må uansett si at turen var verd strevet. Maria ventet på meg for nedstigningen på den andre siden og vi hadde det gøy med å synge flerstemt på en haug med sanger vi ikke ante teksten på.

Etter fjellturen svippet vi innom en sånn naturlig varm kilde for å drukne våre sorger i gloheit svovelsyre eller noe sånt. Vet ikke helt hva som er i det vannet, men man skal ikke dyppe hodet under for da kan hjernen smelte eller noe sånt. Uansett en fantastisk slutt på en anstrengende dag. Det som er så sinnsykt er at jeg framdeles bare er kommet til lørdags kveld i min helgefortelling, for påfølgende søndag var minst like fartsfylt og innholdsrik. Vi slengte oss like så greit med på en episk raftingtur ned Kaituna-elva med en snasen foss på 7 meter, for så å prøve New Zealands utgave av Solo-ballen. Hvis noen lurer på hva hvordan det gikk kan jeg henvise dere til Maria og Bendiks fabelaktige blogger siden jeg hverken har bilder fra aktivitetene eller gidder å skrive mer i dag. Linkene finner dere oppe på høyresiden der et sted. Takk for oppmerksomheten.

Husflua må dø!

2009-03-23T12:29:00.008+13:00

Jeg er en mann for mine ord folkens, så her følger andre del av spalten "Ting jeg hater... HATER!" eller hva det nå var den het. Før jeg lar raseriet flyte vil jeg bare komme med en advarsel til sarte sjeler som uheldigvis skulle tumle over dette innlegget uforberedt. Hvis dere fram til dette øyeblikk ikke har hatt noe i mot ei husflue eller to imellom legghåra, slutt å les! Jeg ønsker på ingen måte å bryte ned det tynne, tynne, tynne psykiske skjoldet som skiller ethvert menneske fra totalt hysteri.

Mange mener at ordet "hat" sitter alt for løst på tunga nå til dags, og jeg må forsåvidt si meg enig. Vi er vitner til det jeg velger å kalle en uttrykksinflasjon. Ved å bruke ordet alt for ofte og uten å virkelig mene det har vi forårsaket at "hatet" har mistet sin opprinnelige kraft. Jeg forteller dere dette fordi jeg vil at dere skal forstå, at når jeg i følgende innlegg benytter meg av ordet "hat" så er det fordi jeg virkelig mener det.

Jeg hater husflua. Jeg har ofret temaet en god del tanker, men jeg er ute av stand til å komme på noe som kan skape så sinnsvak irritasjon som husflua. Lemusa jeg pratet om sist gang er framdeles til stede, men husflua som lister seg mellom legghåra mine i skrivende øyeblikk (det er faktisk ikke tull) fjerner alle tanker om lemusprovokasjon med den største enkelhet. Nok en gang kan jeg ikke noe for å bli mektig imponert. Det er jo forundelig at en så liten skapning kan forårsake så store raserianfall. Bare for en liten time siden ble jeg så forbanna på ei at jeg løp febrilsk etter den gjennom hele huset kun for å få gleden av å drepe den med mine egne hender. Raseriet nådde en all time top når flua snek seg elegant ut gjennom et åpent vindu.

Til tross for mine 22 leveår i equilibrium med faenskapen er det framdeles noen egenskaper ved husflua jeg har store vanskeligheter med å forstå. En kan for eksempel undre seg over hvordan flua etter å ha blitt jaget bort klarer å manuvrere seg tilbake til nøyaktig samme plass før du i det hele tatt har rukket å trekke til deg slaghada. En annen pussighet er hvordan det i samme øyeblikk som du endelig klarer å drepe en av dem plutselig dukker opp et nytt rasshøl ut fra ingensteds. Så har du det fenomenet at uansett hvor mange mennesker som befinner seg i samme rom så kan du banne på at flua setter seg på akkurat deg... igjen, igjen og igjen. Men det er likevel ett punkt som forundrer meg mer enn alt annet, og det er hvordan husflua faktisk risikerer livet sitt gang på gang, tilsynelatende kun for å skape mektig irritasjon. Og det fantastiske er jo at den faktisk klarer det. Jeg klarer ikke å bestemme meg om jeg synes de er legendarisk dumme eller rett og slett hyperintelligente.

Fluehater eller ei, en ting kan vi i hvertfall gi jævelen: Den er et fabelaktig middel for å gi slipp på et realt raserianfall. Jeg personlig kan ikke komme på noe mer tilfredsstillende på en feilslått dag enn å løpe i komplett raseri etter ei husflue for deretter å knuse den mellom dine bare fingre. Jeg vil påstå at det måler seg med kauking ned i en pute, som faktisk hjelper overaskende godt mot sinne. Men ikke misforstå meg, jeg hater husflua av hele mitt hjerte og ønsker ingentig annet enn å se den dø ut.

The Steve Experience

2009-03-19T10:40:00.022+13:00

Norgaskvartetten har etter hvert gjort det til en tradisjon å delta i quiz hver tirsdags kveld på den respektable uteplassen Outback her i Hamilton. Tradisjonen er ennå ung, nærmere bestemt to uker, men vi har allerede dratt inn to tredjeplasser og 70 dollar verdt i ølbonger. Det jeg egentlig prøver å komme fram til her er en vits som ble presentert under gårsdagens fortell-en-vittig-vits-og-få-masse-bonuspoeng runde. Vitsen som vant var så skammelig enkel og morsom at jeg gjerne vil åpne dette innlegget med en gjenfortelling. Okey.

Hva er værre enn å finne en mark i et eple? Syfilis.

Vittig eller hva? Jeg drepte sikkert vitsen ved å bygge opp skyhøye forventninger hos dere lesere, men det tar jeg på min kappe og vil bringe opp i neste redaksjonsmøte her i Paper Garden AS. Forresten, hvis noen av dere sitter på ei hydrogenbombe av en vits som kan sikre oss neste ukes seier er det bare å slenge den inn i kommentarboksen. Gode bidrag blir verdsatt, dårlige latterliggjort.

Alle som i sin barndom brukte noen timer på å studere den selvlysende globusen hjemme til bestemor og bestefar vil ha et forsprang under dette innlegget. I helgen dro vi nemlig på campingtur til Cormandel halvøya og jeg husker en haug med stedsnavn, men har ingen anelse hvor de ligger, så lykke til med å pønske ut geografien.

Noe som stadig forundrer meg med New Zealand er hvordan landskapet totaltskifter karakter fra ett sted til et annet. Kjøreturen fra Hamilton til Cormandel varte kun i drøye to timer, men jeg kan sverge på at vi svippet innom både Sveits, Nederland og Guatemala på veien. I det ene øyeblikket kjører du langs et loddrett stup på en fjellvei så smal at to mopeder ville hatt problemer med å passere hverandre, og i det neste hviner du i 130 km/t gjennom et milelangt sumplandskap i en herpa Toyota Hiace som aldri burde forlatt Japan. Jeg mente egentlig ikke det siste med at bilen er herpa. Hiacen tilhører familien Kane og har vært ei trofast kjærre på våre mange reiser. Når sant skal sies så er den egentlig et realt sjarmtroll av ei skranglekasse. Den begynner å lage høye pipelyder når du passerer 100 km/t, det er praktisk talt umulig å få den i tredjegir og foret i både vegger og tak er fullt av hull etter utagerende taktslag til høy musikk. Det tragikomiske er at bilen faktisk skal selges i løpet av denne uken, akkurat nå som vi begynner å bli gla i jæveln. Jaja, vi får vel bare sette vårt personlige preg på vår egen japaner og overta stafettpinnen.

Den egentlige grunnen til denne helgas utflukt var at Steve skulle delta i et 72 kilometer langt sykkelløp rundt Cormandel-halvøya. You heard me, 72 kilometer! Og her skal det sykles på gjengrodde grusveier over fjell som får Tour De France til å virke som en dansk sykkelferie for hele familen. Toppen av kransekaka var likevel at det pissregnet gjennom hele forbanna løpet. Vi sto ved målstreken og trodde ikke det vi så når folk begynte å ramle inn etter drøye tre timer. Det som en gang var grus på bakken var nå gjørme på sykler og utmattede kropper. En utøver jeg tror var av indisk opprinnelse (det var vanskelig å se gjennom det all gjørmen) hadde så mye gjørme festet til sykkelen sin at den må ha veid det trippelte av sin orginale vekt. Steve kom inn relativt gjørmefri etter 3 timer 59 minutter og 54 sekunder. Han hadde stoppet i et par bekker på veien for å vaske vekk noen kilo dødvekt. Lurifaks. Vi var henrykte over å se ham i live og fordi vi nå kunne krype inn i tørre soveposer med en kald øl og korre oss uhemmet resten av turen.

Campingplassen vi overnattet på het Papa Aroha, et pussig navn som er verd å merke seg. Den lå like ved havet og hadde en upåklagelig utsikt over både vann og land, samt et heftig slengtaug du kunne bruke til å kaste deg ut i elva. Plassen er vistnok også kjent for utmerkede snorklingsmuligheter, men både jeg og Hansi ble enig om at tang mister noe av underholdningsverdien etter en halvtime snorkelpusting. Tross soveposens mange fristelser ble det også en hel del opplevelser utenfor kampingplassen. Bildene nedenfor er fra Colvill, et tettsted på størrelse med Børsa for den som er kjent med trøndersk geografi.

De heftigste opplevelsene var likevel under hjemturen på søndag, hvor vi tok turen innom en avsidesliggende vei med flust av bortgjemte naturperler. Denne omveien var egentlig en hemmelighet fra Steve sin side, men Lonely Planet sladret. Først ute var Castle Rock, en uvisst antall meter høy vulkan som forhåpentligvis ikke lager lava lenger. Turen opp er nermest vertikal og ble ikke gjort lettere av regnet som hadde falt dagen før. Jeg valgte å bruke Vans som klatresko og fikk svi for det. Men utsikten fra toppen var verd hver en svetteperle som fant veien inn i øynene mine og fikk det til å svi. Jeg vet ikke hvor godt det kommer fram i bildene, men det var faktisk ganske høyt og stupet på den ene siden gikk innover slik at vi stod over ingenting hvis dere forstår. Heftig klatretur.

Turens siste søte oppstøt var en bortgjemt lagune inne i skævven en plass. Som en perfekt avslutning på nok en fabelaktig helg hoppet hele gjengen uti det friske fjellvannet for å riste av seg whiskyflaska fra kvelden før. Steve og Hansi dristet seg til og med inn i fossen, kanskje hang whiskyeimen tyngre over de to. Når jeg sier at hele gjengen hoppet uti mener jeg forrsten ekskludert meg selv. Vannet var jævlig kaldt og noen måtte jo forevige øyeblikket. Dessuten var alle de andre klærne mine pisse blaute etter en lite planlagt (og muligens litt alkoholpåvirket) dukkert kvelden før, og en tre timers kjøretur i blanke messingen fristet lite.

Konklusjonen blir vel at vi har hatt nok en heidundrenes vellykka ekskusjon, mye takket være The Steve Experience med vår man-with-the-van i spissen. Jeg kan ikke annet enn å uttrykke min bunnløse takknemlighet ovenfor Steve og det at han i det hele tatt vil henge med oss utrivelige nordmenn så mye som han faktisk gjør. En skulle nesten tro at han likte oss...

Nok et innlegg er over og nok et rundbord med heftig kommentering kan begynne. Jeg vil bare få sagt at skolen nå er i full sving og at jeg allerede ligger på etterskudd. Innleggende vil derfor bli pitte-litt kortere og komme pitte-pitte-litt mindre hyppig i tiden framover, men jeg lover minimum ett til to i uka. Da erklærer jeg det sjette ol i kommentering for åpnet.

Krøller med briller

2009-03-11T16:39:00.008+13:00

Bendik Stubstad Henriksen er et navn som har dukket opp både i tide og utide under min relativt korte karriere som skribent for Paper Garden. Mange har allerede hatt den glede av å bli kjent med krapylet, andre har kanskje hørt navnet nevnt et par ganger i godt lag, mens en liten prosentandel har overhode ingen snøring i hvem jeg prater om. Jeg personlig er et stolt medlem i den første av de tre kategoriene, men kan med enkelhet forestille meg den tredje kategoriens forvirring grunnet i ren uvitenhet. Av den grunn vil jeg benytte min possisjon til å publisere et korthetsbasert, konsishetsorientert og illustrasjonsriktforankret innlegg hvis formål er å løse opp i tåkefulle utsagn samt forebygge framtidig forvirring runt Lillehammers store sønn.

En ting kan i alle fall sies om Bendik Stubstad Henriksen, han er dævvenmeg ikke mye til stubbe! Gutten er et overgjødsla poppeltre på 193 med gyllen krone, en høyde som ville fått Michael Jordan til å skvette litt i mannetrusa. Men la deg ikke skremme av den grunn. Våg deg noen skritt nermere og du vil observere en smidig og veltrent mannekropp som nærmest strutter av testosteron. List deg fram til samtaleavstand og du vil føle varmen av en personlighet som smelter de kaldeste jomfruhjerter. Ta de siste skrittene opp til hans flotte vesen og se opp på et manneansikt som... ja, du kan se for deg selv.

Det var da altså en liten introduksjon til Bendik Stubstad Henriksen som menneskebasert individ. Jeg håper da at både dere som ikke visste, dere som kunne ha visst og dere som allerede vet fant lærdom og glede i min framstilling av en høyt verdsatt østlending. Og hvis du selv sitter et sted der ute i verden og leser dette Bendik så håper jeg du tilgir min fjåsete framtoning. Du vet at om jeg noen gang kom til å vinne i lotto ville du vært den første til å få sin helt egen rettetang.

Sånn på tampen vil jeg bare informere om at også Bendik har sin egen respektive blogg som dere kan finne en link til i høyre kolonne på denne siden. Jeg anbefaler en snarvisitt innom dersom mine ord ikke skulle slukke leselysten helt. Og så vil jeg til slutt minne om ukas kjerneverdi som er krøllebasertorientert. På snarlig gjensyn.

Fantastiske Skype

2009-03-09T19:17:00.006+13:00

Jeg har nylig installert et program på datamaskinen min som heter Skype. Det er et fantastisk stykke software som gjør at jeg kan prate gratis med hvem jeg vil over hele verden så lenge de har det samme programmet på sin data. Det eneste Skype krever for å fungere riktig er et webkamera, en mikrofon og minimalt med teknisk innsikt. Noen webkamera har faktisk også innebygd mikrofon så du slipper det upraktiske snakke-headsettet. Og som en ekstra bonus fungerer Skype like utmerket på Mac som på Pc. Jeg vil høyst anbefale alle mine venner og familiemedlemmer å gå til anskaffelse av denne geniale kommunikasjonsmåten og slå av en prat med gode gamle Jespersen down under. Her er en link til hvor dere kan laste det ned:

http://www.skype.com/intl/en/

Når dere har installert programmet er det bare å søke opp hvem dere vil i den innebygde telefonkatalogen. Mitt brukernavn er mitt fulle og hele navn, Jesper Kirkeby Brevik, så logg på, søk opp og ring ned.

Stemningen før kampen

2009-03-09T00:30:00.010+13:00

Som en smakfull forrett til dagens bloggeri vil jeg sende ut en aldri så liten gratulasjon og danke schøn til de som etter forrige innleggs retningslinjer endelig har prestert å legge inn en kommentar på bloggen. Hele dette kommentar-styret som har vært kan på en måte sammenlignes med paralympiks i rullestolbasket. Veien dit er lang, krunglete og full av kjedelig rullestoltrening, men når du først når målet er det gudforfjamsemeg verdt det! Til tross for den fornøyelige veksten i kommentarstatistikken har mitt skarpe øye ledet meg til en urovekkende oppdagelse. Vist i prosent er hele 57% av all tilbakemelding på bloggen utført av det svakere kjønn. Som et svar på denne kvinnedomineringen har jeg den glede av å kunngjøre temaet for dagens innlegg: Grilling, rugby og fine damer! Et skikkelig mannebidrag til bloggen min der altså.

Denne helga har vært ei real slaraffenhelg. Vi var på nippet til å dra på surfetur, men feiget ut da vi møtte motgang i form av litt forsiktig yr. Isteden tilbrakte vi helga i selskap med vår kamerat Steven Kane og storkoste oss med digg mat og sjitprat. Steve har tidligere skrytt av å være en kokkekunstner av dimensjoner, så vi bestemte oss på fredag for å la han bevise sine ferdigheter over en sagnomsust grillaften. Det viste seg at hvert et selvpåskrytte ord var sant, maten var episk! Kylling på spyd, biff, pølser, mikset salat, stekte poteter, kiwidip, carlsberg øl og rødvin. Jeg spiste meg så forbanna mett at store deler av den påfølgende kvelden framdeles framstår som sorte hull. Det var også morro å få møte Steves mor og far, som var like trivelige som Steve er høy. Med andre ord var det stormende suksess over hele fjøla. Som en liten fotnote må jeg bare si at grillen til familien Kane var så massiv at den ville fungert som penisforlenger for ei lesbe.

Etter de største magesmertene etter måltide hadde gitt seg dro vi på vår første rugbykamp i New Zealand. Kampen stod mellom Chiefs (Hamiltons egne gromgutter) og et annet lag... Man får virkelig følelsen av sportens storhet når en mottar drapstrusler fra fans i forbipasserende bilder bare for å holde i en ball med feil logo. Bendik og jeg fikk faktisk frysninger når vi gikk utenfor stadion og hørte stemningen fra innsiden. Det var en mild utgave av den type frysninger man får på vei til en Champions League kamp en sen oktoberdag hjemme i vinternorge. Vi hadde biletter på en gressplen som kunne minne litt om klokkesivngen på gamle Lerkendal, der hvor Putte tasset rundt og skrev under skoledagbøker. Å Rosenborg, å Rosenborg e Tronhjæms fotballag... Nostalgia overload! En stor unnskyldning for tilbakefallet til deg Rudi Jakobsen, en bergenser uten sidemann. Jeg vil også minne om at jeg som forfatter av denne bloggen har som priviligium å kunne sensurere enhver kommentar som måtte inneholde noen av de fryktinngytende skrålene dere kaller supportersanger mellom de syv fjell.

Yess, endelig til toppen av kransekaka for alle testosteronklattene dette inlegget hyller. Så dere bildet av cheerleaderne? De har ekte cheerleadere her nede! Jeg trodde de bare fantes på film, men så plutselig dukker det opp en hel skvadron som tatt ut av "Bring It On 3: Bring It To Win It"! Fantastisk opplevelse! Jeg sitter med en følelse at denne historien liksom ikke gir dere bakoversveis, men jeg lover at det var morsomt der og da. Jaja...

Selve kampen var egentlig ikke så sykt underholdende. Eller så kan det hende at den faktisk var det, men at jeg bare ikke fulgte så godt med (tolk det dit hen dere vil). Chiefs vant i alle fall sin første kamp for sesongen, så det er bra. Jeg må ærlig innrømme at jeg synes sportsbegivenheter generelt varer litt for lenge. Det hadde holdt med to omganger på 30 minutter hver, eller kanskje bare 20 minutter. Lilleputt var egentlig perfekt med to omganger på 10 minutter hver og sidebytte halvveis, somoftest utført på under minuttet.

Uansett... Det var i alle fall morro å se gorillaer i menneskeskinn pløye hverandre ned som semitrailere på en motorvei. Og innkastene var rett og slett kunst. Det nederste bildet dere kan se er faktisk ikke New Zealand mesterskap i cheerleading, men vanlig rutine på ethvert innkast på rugbybanen. De kaster hverandre opp i luften for å nå ballen før motstanderne. Jeg kan ikke fatte hvorfor europeisk fotball ikke har plukket opp dette trikset. Tenk hvor sykt lett det hadde vært å dunke inn en corner. Noen der hjemme må ringe han med gummistøvla og gi ham bloggadressen min. Huff og nei, nå gidder jeg ikke mer.

Problemer med kommentering?

2009-03-07T01:04:00.004+13:00

Under en granskende analyse av bloggen min observerte jeg en gjennomgående mangel på kommentarer til innleggene mine. Til å begynne med trodde jeg dette skyltes manglende interesse, men nå har en fugl hvisket meg i øret at det finnes en mildere forklaring. Så til deg som lengter etter å slenge inn en kommentar eller seks vil jeg nå strekke ut en hjelpende hånd. Nedenfor er en punkt-for-punkt liste over den letteste måten å gjøre det på.

Klikk på knappen "kommentarer" under det innlegget du ønsker å kommentere.
Velg alternativet "navn/nettadresse" i scroll-menyen kalt "kommenter som".
Fyll ut det navnet du ønsker at kommentaren skal registreres under og trykk fortsett. Det er ikke nødvendig å fylle ut feltet for nettadresse.
Skriv din kommentar i den hvite ruten som dukker opp og trykk "legg inn kommentar".
Gjennomfør den enkle verifiseringssjekken og saken er biff.

Håper dette oppklarte mysteriet for de fleste av dere, så håper jeg å se noen saftige tilbakemeldinger når jeg står opp i morgen. God morn til dere og god natt til meg.

Lemus på øyet

2009-03-05T10:11:00.000+13:00

Tittelen på dette innlegget sier vel egentlig det meste, men jeg tar meg den frihet til å komme med en dypere utgreining. For en liten uke siden fikk jeg plutselig en liten rykning i øvre øyelokk på mitt høyre øye. Jeg lot en liten irritert tanke flyte forbi og glemte det hele ganske kjapt. Noen sekunder snenere gjentar hele prosessen seg og jeg blir hakket mer irritert. Nå er det gått fem dager siden den første rykningen og lemusa i mitt øvre høyre øyelokk har brakt meg inne på selvmordstanker opptil flere ganger.

Det som er så imponerende med lemusa er at den berører deg på så mange plan. Til å begynne med blir man kun irritert over fenomenets fysiske ubehageligheter. Videre merker man at skjelvingen den påfører øyeeplet gjør det vanskelig å lese ting med liten skrift. Noen vil kanskje også merke vanskeligheter med å sovne. Ettersom lemusa eskalerer i styrke fokuseres frustrasjonen mot ansiktets estetiske trekk. Rykningene blir så kraftige at man forsøker å unngå ansikt til ansikt samtaler for enhver pris. Siste fase i irritasjonen kommer kun dersom lemusa har vært konstant over en lengere periode. Det er raseriet over at et så lite og tilsynelatende ubetydelig kroppslig fenomen så mye sinne og frustrasjon. Man blir irritert over å bli irritert.

Jeg må rett og slett bøye meg i støvet for lemusas egenskap til å påføre det mest viljesterke menneske ukontrollerte raserianfall. Jeg vil nesten gå så langt som å påstå at irritasjonen måler seg med den forårsaket av en velkjent internasjonalt pest, nemlig husflua. Det blir derimot temaet for neste ukes utgave av spalten "Ting som provoserer vettet av Jesper".

Gin-dipping

2009-03-04T18:56:00.001+13:00

Dette har vært ei episk helg! Roadtrip, kortspill, surfing, grilling og nakenbading er bare toppen av isfjellet, eller kransekaka om du vil. Før jeg i det hele tatt kan ta for meg denne helgens utflukter må vi en uke tilbake i tid til den dagen vi møtte Steve.

Det var en gang for lenge lenge... Neida, ble bare revet med av eventyrsjangeren et øyeblikk der. Tilbake i Bergen har vi hatt den glede av å bli kjent med den søte, snille og tidvis så stressede Ina Remme. Hun har også studert i New Zealand ved samme universitet som oss for noen år siden, og som den gladeplen hun er kom hun ut av oppholdet med et par ekstra venner i baklomma. For en ukes tid siden sendte hun oss nummeret til en av sine lokale bekjente kalt Steven Kane. Vi slo på tråden og det viste seg at denne Steve var en kjernekar av dimensjoner. Ikke mange dagene etter vårt første møte tok han oss med på surfetur til New Zealands forblåste vestkyst. Vi likte hvor dette tok veien og vips, så var vi invitert på helgetur til familiens strandhus i Pauanui på østsiden av nordøya. Så det var altså der vi tilbrakte denne helgens behagelige sommertimer.

Rett før turen fikk jeg, Bendik og Hansi en god trippeldeal på surfebrett i en av våre lokale surfeshapper. Vi slo til på stedet og er alle tre nå stolte eiere av hvert sitt upolerte, spissnesede shortboard. Disse tok vi selvfølgelig med på helgeturen i håp om at Steve sine ferdigheter på brettet skulle smitte over på oss. Det gjorde de ikke. Helgens surfeopplevelse for nordbaggarne kan vel beskrives som konstant grisebank av massive bølger, inntak av store mengder saltvann og smertefulle alergiske utbrudd mellom lårene grunnet noen giftige badeshortser. Noe forteller meg at tolmodighet er et nøkkelelement i denne sporten. Det var likevel vanvittig heftig og det skal sies at vi kom oss opp på noen bølger. Våre prestasjoner blekner derimot sammenlignet med Steve sine elegante bølgeritt som dere kan se på bildene nedenfor.

Surfing var derimot ikke det eneste vi tok oss til i helgen. På fredag og lørdag gjorde regn og vind surfing til en ganske ubehagelig opplevelse, så vi begrenset aktivitetene til å finne sted under tak. Strandhuset var av det gammeldagse slaget og bygget av ekte furu, så kortspilling innendørs ga en skikkelig norsk hyttefølelse. Vi fyrte også opp grille både på fredag og lørdag og stelte i stand noen festmåltid uten like. Pølser, biff, hvitløksbrød, grønsaker i folie, poteter, guacamole... Fantastisk!

Vi møtte også ei snerten amerikansk utvekslingsberte under lørdagens relativt kjappe strandtur. Vi inviterte henne selvfølgelig med hjem for en omgang kort og en liten alkoholtår. Det endte med kun alkohol og noe som i ettertid er blitt referert til som gin-dipping. Det vil si et nattbad iført kun guds egen klesdrakt akkompagnert med bunnslammet fra en flaske gin. Ikke tolk dette til noe ufyselig. Vi var hverken serlig beruset eller ute på ulumskheter, vi bare følte for en dukkert. Etterpå bars det rett til sengs for å lade opp til søndagens surfemaraton.

Søndag kom med nydelig vær og vi lekte og koste oss på stranda helt til vi måtte humpe oss hjem i Steve sin slitne surfwagon (en bil vi forresten var på nippet til å kjøpe før vi ombestemte oss av sikkerhetsmessige årsaker). Nå er det igjen hverdag, hvis et slikt uttrykk kan brukes her nede, og ting er i full sving. Det som nå står for tur er vår første uke som utvekslingsstudenter (mobbeoffer) ved University of Waikato. Heldigvis er førsteuka en variant av det vi i norge kjenner som fadderuka, bare at det her kalles o-week. Med andre ord blir det minimalt med skole og masse festing og inntak av ukristelige vesker. Mer om dette og andre ting blir derimot temaet i mitt neste innlegg, for nå er det atter en gang leggetid for jespersen, hansemann, krølle, hagegnomen og den lille hardangerjenta som holder til i 40 Mansel Avenue. God natt.

Te Puia

2009-03-02T22:24:00.000+13:00

Jepp! Nå var det gudforfjamsemeg på tide med en ny oppdatering tenker noen, mens det store flertall sannsynligvis forholder seg klinkende likegyldig. Okke som følger her mitt tredje forsøk på å trollbinde dere der hjemme i min fantastiske tilværelse. Og til dere som faktisk følger meg må jeg bare beklage den aktivitetsfattige tiden som har vært og love gull og grønne skoger for fremtiden.

Forrige helg dro hele norge-banden på busstur til den vesle byen Rotorua, to timer sørøst for Hamilton. Bendik har fått kontakt med noen lokale selvmords-syklere her nede og de ville ha han med på mountainbiking i utkanten av byen. Resten av oss ble med for å få en smakebit av de mange aktivitetene og opplevelsene (les turistfellene) stedet har å by på. Mens bendik trosset sunn fornuft ned fjellsidene bestemte vi oss for å besøke et sted kalt Te Puia. Det er kort fortalt en slags nasjonalpark med geysirer, varme kilder fulle av svovel og lokale Maorifolk som danser og ser skumle ut. For den som ikke har fulgt med i timen er Maori navnet på de innfødte i New Zealand.

Te Puia var rett og slett et episk sted som beviser en gang for alle hvorfor New Zealand absolutt ikke ligner på Norge, slik mange påstår. Jeg vil sitere det en gatevandrende Australier sa til oss her om dagen: "This land's got som serious geological activity goin' on man". Det skal også sies at samme mann senere påpekte til Hansi at den eneste grunnen til å studere kjemi måtte være å finne ut hvordan man framstiller billig LSD. Uansett, en opplevelse av den gode sorten altså. Nedenfor har jeg slengt med noen heftige bilder fra stedet. For langsynte, kortsynte eller de som lider av andre øyesykdommer, som for eksempel grå eller grønn stær, er det mulig å trykke på bildene for å få dem opp i format.

Det var alt for denne gang, men det hadde vært supernydelig om dere som leser kom med litt kommentarer i ny og ne. Alltid morro å høre fra familie og kjentfolk fra hjemlandet vet dere. Og hvis det er noe spesielt dere ønsker skriverier eller bilder av er det bare å slenge ut et ord så er jeg på saken. Tudelidu og på snarlig gjensyn.

Deltakerne klare

2009-02-24T21:12:00.001+13:00

Som noen allerede vet har jeg forlatt grandelandet for å finne ut om man henger fast på undersiden av jorda. Med meg på ferden er også tre andre joviale typer som jeg etter hvert har blitt svert så begeistret for. Jeg har derfor tatt meg den frihet å offentliggjøre noen enkle opplysninger om meg selv og mine nåværende flatmates så dere på toppen av Tellus kan henge med på hvem jeg henger med...

Bendik S. Henriksen

Sivil status: På utkikk
Krøller: Jepp
Personlig eiendel: Sykkel

Hans K. Brekken

Sivil status: Lykkelig gift
Forbilde: Supermann
Personlig eiendel: Melkesjokolade

Maria Dyrvik

Sivil status: Nyskilt
Ansiktsuttrykk: Merkelig
Personlig eiendel: Fotoapparat

Jesper K. Brevik

Sivil status: Skaphomse
Patriot: Check (se flagget)
Personlig eiendel: Gitar

Vi fire håpefulle deler nå både leilighet og studiested her i Hamilton, New Zealand. Bendik, Maria og jeg studerer ulike filmfag ved University of Waikato, mens Hans Kristian studerer ett eller annet med atomer og sånt. En kan si at vi har det som en guttepjokk som nettopp har funnet pappas hemmelige bunke med pornografiske noveller, altså bra.

I morgen er første hele dag på skolen og det begynner å bli sent, så jeg får se til å komme meg i seng. Stikk hodet innom bloggen igjen om noen dager så skal jeg se om jeg får kokt i hop noe mer visuelt snadder.

Velkommen til min hage

2009-02-24T17:14:00.000+13:00

Damer og herrer, jenter og gutter, sorte og hvite, hetrofile og homofile, hivsmittede og sarsinfiserte, slipp alt dere holder i hendene og løp til pc-skjermene! Nå er det endelig duket for åpningen av min fantastiske blogg, Paper Garden.

For den som lurer på hvem jeg er kan jeg fortelle at denne karen er en lystig krabat på 176cm ved navn Jesper Kirkeby Brevik. Et bilde av kjekkasen er å finne på venstre side av dette innlegget. Hvis dere vil vite mer kan jeg henvise til min profil øverst til høyre på bloggens forside, hvor det ligger dype utgreininger om Jesper som individ.

Når det gjelder selve bloggen vil den omhandle litt av alt jeg måtte oppleve og tenke på i denne fantastiske verden full av inntrykk og nye opplevelser. Jeg håper dere vil nyte tittingen like mye som jeg nyter publiseringen.